Morgenstemning
Jeg kjører til jobb. Klokka er sju, det er mørkt og det er lørdag. Jeg har jobbet hele uka og det eneste som får meg til å makte å krabbe ut av senga er tanken på at jeg kan sove mer om åtte timer. Ute er det kald vinter, vinter med snø på trærne; ikke tung snø, men frostsnø. Det er skodde, en tjukk grøt av null sikt.
Jeg skraper bil og børster bil, husker å ta ut motorvarmer før jeg reiser, røyker desperat; våkner delvis med hodet ut gjennom sprekken i ruta med votter, lue, jakke, skjerf, stilongs. Jeg hutrer, men vifta må gå. Røyken skal ut og dessuten ser jeg ingenting. Det dogger på ruta fordi jeg puster.
Folk har nesten ikke stått opp, bortsett fra jeg og de som skal mate og melke. Jeg kjører en bygdemil i innerste utkantnorge. De har store siloer som skremmer naboer, traktorer med snøfres, fjøs som damper av varm ku, gårdsveier med "privat vei"-skilt. Overalt er det store, hvite snøballer som byfolk tror er resultat av en sinnsyk hobby.
Alt jeg vil er å snu, kjøre tilbake og legge meg under dyna. Men jeg må steke kylling, grille ribbe, lage gryte, pynte mat med salat, fylle inn pølse, pakke fisk og selge dette til avsindige priser til sure folk som klager. Noen har glemt en Bob Marley-skive i cd-spilleren. Jeg freser gjennom bygdevinteren i en gammel, skranglete golf med reggeamusikk dundrende ut gjennom vinduene.
Det er som å være edru med folk som spiser sopp. Det normale blir absurd, det absurde er surrealistisk og de ligger på gulvet og spør om det er vanlig å bli kvalm, om ansiktene virkelig skal være så lange og om jeg kan se lydene danse med de intergalaktiske ridderne som kriger i verdensrommet. I bilen er det jeg som er fjern og vinteren som er normal. Jeg slår av Bob og setter på Crosby, Stills & Nash. Plutselig er alt normalt igjen og dagen begynner.
