Spaltet.netCtrl+D

Du og du som tiden flyr. Det er nesten to uker siden sist jeg oppdaterte. Det er skammelig med tanke på at jeg tross alt betaler for leie av domene. Men fortvil ikke, jeg er ikke aldeles død og begravet, jeg har skrevet et par tekster til Utrop, og til det internasjonale prosjektet jeg er med på (her og her).

I tillegg ble jeg så stolt at jeg nesten sprakk da mitt innlegg fikk editor’s choice i en Salon-artikkel hvor en bekymret utvekslingsstudine beskrev sin ”ufrivillige” muslimofobi og Salon-skribenten svarte med å sitere Fjordman. Editor’s choice på Salon er nesten på nivå med nobelpris etter hva jeg har lyst til å forstå. Verden ligger for mine føtter.

Bortsett fra gledesrusen som overveldet meg da jeg gikk opp sju lønnstrinn i lokale forhandlinger, skjedde det mest spennende jeg har vært med på i den siste tiden da jeg, fem minutter etter publisering av denne posten, (som nok en gang tok for seg nordmenns manglende folkeskikk) ventet på t-banen på Storo.

Bort til meg kom en gutt/mann. Litt rufsete, med barbert hode, tatoveringer og en ikke så svak lesping. Først snakket han om vanlige ting, slik som man med anstendighet kan konversere fremmede. Mitt naturlige instinkt sa at dette kom til å bli slitsomt, men så fant jeg ut at siden jeg nettopp hadde utøst min harme over kalde nordmenn, fikk jeg jammen prøve å leve som jeg preker.

Så jeg var blid, og hyggelig, og pratsom. –Jeg var i begravelse i går, sa han plutselig. -Å, uffda, sa jeg. –Ja, det var til en kompis, han hadde tatt livet sitt. -Å, uffda sa jeg en gang til. -Hvor gammel var han, spurte jeg for liksom å ha noe å si. –20. Tenk så tøff du må være da, for å ta livet ditt. Det er én ting å sitte der med kniven i hånda, noe annet er det å virkelig begynne og skjære, sa han og illustrerte med veivende armer.

-Jeg vet ikke helt, sa jeg, perpleks over den uventede retningen samtalen hadde tatt. -Jeg tenker at når det har gått så langt, er det tøffeste og modigste man kan gjøre - å velge å leve videre.

Han hørte ikke etter.

Jeg spurte om kompisen hans hadde gjort det på den måten, med kniv. -Åneida, svarte han. Han hadde hengt seg. Med gaffa-tape. Jeg prøvde forgjeves å kvele et fnis. -Beklager, sa jeg. -Det var ikke meningen å le. Det er bare sprøtt hvor mange rare måter man kan ende opp med å dø på. Vet du hvorfor han gjorde det? -Dama hadde slått opp, svarte han, og vi ble enige om at akkurat dét var dårlig motivasjon for å ta livet av seg, særlig når man bare er 20.

Så fortalte han om alle de andre han visste om, som også hadde tatt livet sitt. Banen kom, jeg gikk på og han satte seg ved siden av meg. -Jeg har jo tenkt på det selv, sa han. -Mange ganger. Så ble han stille, og jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle trøste. Jeg sa jeg trodde at mange tenker de tankene når livet er vanskelig - at det hadde vært en lettelse om det bare var over. -Men når man begynner å legge konkrete planer for hvordan man skal gjøre det, da bør man kanskje prøve å få hjelp.

Han svarte ikke så mye på dét, han bare nikket og smilte. Så kjørte banen inn på Carl Berner og jeg måtte gå av. Vi utveksla god helg og takk for praten. Det var hyggelig å møte hverandre, sa vi og så reiste vi hvert til vårt.

Det er fint å snakke om været, men enda finere er det å snakke om selvmord, med vilt fremmede, på t-banen en fredagskveld.