Spaltet.netCtrl+D

I løpet av det siste halvåret har norsk medieoppmerksomhet rundt blogging blomstret opp fra omtrent ingenting til ganske mye. Dette går ikke upåaktet hen i avisenes kommentarfelt. Som Antiblogger skriver; -Jeg begynner virkelig å bli lei av alt blogg-maset. Snart er det eneste som står i avisa blogg. Ingen bryr seg om blogging..

For oss som skriver blogger selv, er det selvfølgelig gøy med omtale, men jeg kan godt forstå at det blir for mye for folk når både Dagbladet og VG går så massivt ut.

Mange av de som klager, peker på at blogging ikke er noe annerledes enn hjemmeside-trenden som har kommet og gått. Det er ganske tydelig at disse er misunnelige mennesker som har brukt alt for mye tid på å kode sine hjemmesider, og deretter blitt sittende og stirre skuffet på besøkstelleren. Det må være surt å se at selv de mest amatørmessige bloggene faktisk har lesere.

En annen type argumentasjon kommer fra de som mener at bloggere per definisjon ikke har noe vi skulle sagt. Som Sur sier:-Blogger fra privatpersoner har ingenting for seg. De er et sammensurium av subjektive meninger som allmenheten blåser en lang marsj i. Mozart er enda surere enn Sur, og skriver: -All slags sludder blir diskutert i de hersens bloggene. Bloggere har allerede begynt å prøve å heve seg som en slags overmennesker. Men de er bare noen arrogante duster med små tissefanter som ikke har noe bedre å gjøre enn å ta opp rumpekjørte temaer eller selvsagte konklusjoner og skape enda mer blest rundt dem for oppnå en følelse av å bli hørt.

Man tar ikke i hvis man sier at 90% av norske blogger er bæsj. Men 90% av alt er bæsj, og på den måten skiller ikke blogging seg fra andre skaperverk. Med tanke på all den sørgelig dårlige musikken som lages, skal vi be folk om å slutte å spille instrumenter? Det sier seg selv at en tekst ikke automatisk er dårlig bare fordi den blir publisert i en weblogg og ikke på papir.

Når det er sagt; vi bloggere har ikke vondt av å ta noe av kritikken til oss. Hvorfor ikke gjøre sitt beste når man først driver med noe? Når man attpåtil legger seg ut til offentlig skue, skylder man sine potensielle lesere å ta seg på tak, omtrent som når man pynter seg til fest.

Dette betyr ikke at vi skal være virtuoser i hver eneste post, eller at vi i det hele tatt kan klare noe sånt. Det betyr først og fremst at vi må lese korrektur og passe på språket. Dernest må vi tenke over hvor viktig den enkelte post er for oss. Kommer vi for eksempel til å være interessert i vindstyrke og kaldegrader på en gitt dag for tre år siden? Og hvorfor vil vi så gjerne fortelle det til verden? Selv om blogging er lavterskelpublisering, trenger vi ikke ha lav standard for hva vi publiserer.