Pretty Woman
Pretty Woman er en av mine favorittfilmer, jeg har director's cut på video og så den for åttende gang i går. Her møter vi Richard Gere som Edward Lewis, den kyniske forretningsmannen som kjøper opp hanglende selskaper, knuser dem i fillebiter og selger til stor fortjeneste. Edward er styrtrik, men ikke lykkelig. Han sliter med forholdet til sin avdøde far som han forakter og han forakter at han selv har blitt som ham.
Så leier han inn Julia Roberts' selskap som den ikke helt ulykkelig gateprostituerte Vivian Ward og dermed er det duket for romantikk og en smule drama på kjøpet. De har mye å lære av hverandre. Vivian kan ikke spise med avansert bestikk og Edward har glemt å spise pølser, men de er ikke så forskjellige som man skulle tro. Som de sier: "We both screw people for money".
Til slutt lander helten vår bokstavelig talt på jorda, vandrer barbeint i gresset og finner seg selv. I neste klipp ser vi Edward i avsluttende forhandlinger med Mr. Morse, den aldrende direktøren i et selskap som ligger med strupen blottet, klargjort for et siste, dødelig hugg. Til advokatenes bestyrtelse gjør Edward helomvending og bestemmer seg for å investere i selskapet i stedet for å ødelegge det. Det blir en del risting av hender, klemming av skuldre og etterlengtet faderlig stolthet da Mr. Morse sier: "It's hard to say this without sounding condescending. I'm proud of you, son".
Øyeblikket er vakkert, det blir stående som filmens katarsis, et viktigere høydepunkt enn den påfølgende romantiske forløsningen da Edward klatrer opp branntrappa til Vivian enda han har høydeskrekk. Vi skjønner at Edward har jagd vekk sine demoner, at han har bestemt seg for å skape noe godt i stedet for å følge i sin fars fotspor. Han forvandles til en hederlig forretningsmann av den gamle skolen, en mann som tar ansvar for sine ansatte og finner belønning i å bygge noe som varer og er verdt noe mer enn bare penger. Det er nesten religiøst, han velger bort Satan og går med Gud. Jeg blir glad på hans vegne og de to første visningene var jeg så rørt at jeg gråt en skvett.
Lurer på hva Ørjan Sæle gråt over da han så filmen. Forargelse over Edward Lewis' bløte hjerte?
