Spaltet.netCtrl+D

Vestlige vitenskapsfolk har gitt et navn til uroen som ofte oppstår etter at man har gått gjennom en traumatisk opplevelse. Diagnosen kalles PTSD, og den har en rekke utrivelige kjennetegn. For det første er det vanlig å forsøke å unngå å tenke på det som har skjedd; man unngår steder, aktiviteter og mennesker som kan minne om traumet, og enkelte ganger kan unnvikelsen være så ekstrem at man glemmer store deler av hendelsen.

Det paradoksale er at en komplimentær del av diagnosen er at tankene kommer stormende; man blir overveldet av drømmer, gjenopplevelser, kanskje til og med hallusinasjoner som ikke lar oppmerksomheten slippe unna traumet. 

Det er som regel slik at det er umulig å ikke tenke på det man ikke skal tenke på. I tankebransjen henger unngåelse og påtrengelse sammen som en særdeles slitsom Catch 22. 

Dette minner meg om historien om de to vandrende buddhist-munkene. I det de skal til å krysse en elv, ser de en stakkars liten kvinne fortvile da hun ikke kommer seg over ved egen hjelp. Den ene munken tilbyr seg å bære henne.

De fortsetter i stillhet, men etter en stund bryter munk nr. to tausheten:


”Kan du farte rundt og bære kvinner på ryggen du da, som er munk?”

”Min kjære venn”, smilte munk nr 1 blidt.


”Jeg satte henne fra meg ved elvebredden. Du bærer henne fremdeles..”