Spaltet.netCtrl+D

Nå spiller naboen så høyt som han aldri før har gjort. Det ljomer veggimellom og gjaller i dalen. Jeg hører ikke min egen tv. Jeg hører ikke kaoset i mitt eget hode. Han spiller gudskjelov Johnny Cash og ikke tuba-basert musikk fra eks-sovjetstater som han pleier. Hadde han enda hatt fest, hadde jeg forstått det. Jeg unner folk å feste og ligger gjerne søvnløs og gleder meg over at folk har det gøy så lenge jeg ikke har eksamen dagen derpå. Men naboen min fester ikke, han er familiemann.

Jeg innser at forvandlingen til grinebiter også kan skje gjennom lyd. Jeg skjønner at jeg kan gå over til ham og spørre om han kan dempe eller jeg kan lære meg å leve med det. Alt annet enn å klage bittert på en blogg, det siste i verden som kan føre til en forbedring av situasjonen. Det gir likevel mening å klage. Jeg fryder meg, det er som et kick, gir meg en kortvarig følelse av mestring.

Jeg sammenligner meg selv med noen andre og ser at på enkelte punkter er jeg i hvert fall ikke så ille. Da gjelder det å fremheve disse punktene som best man kan. Den lille oppturen man får av slikt veies fort opp mot forpestelsen man får av å være negativ. Det er ikke sunt. Det som er sunt, er å se positivt på det, prøve å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør og deretter godta at det er sånn og at man ikke kan stille seg hverken over, under eller utenfor andre. Så kjære nabo, jeg skal ikke pese deg. Jeg skal glede meg med din musikkglede. Ha en god dag!