Spaltet.netCtrl+D

Lesja kommune har vanligvis i overkant av 2000 innbyggere. Det som skjer nå, er litt skummelt. Lesja skal nemlig arrangere landsskytterstevne for tredje gang, og i løpet av morgendagen blir vi invadert av 20000 våpenglade drukkenbolter.

Det er et under at det går såpass smertefritt, når så mange skytevåpen samles på åstedet for en heidundrende rotbløyte. Det er godt vi ikke har nevneverdige etniske konflikter her til lands, ellers tror jeg vi hadde gått en utrygg uke i møte.

Det meste skjer på dugnad, og alt som kan krype og gå stiller opp og vokter, serverer mat eller rydder. Bortsett fra meg, som har underskudd på dugnadsånd. Selv om jeg ikke stiller opp, syns jeg likevel det er festlig at det ryktes at høye hold i nabokommunen Dovre mener at de aldri hadde klart å gjennomføre noe slikt.

Vi som jobber i dagligvarebransjen føler presset ekstra hardt de kommende dagene. Jeg har allerede merket at reisende kunder har lite forståelse for viktigheten av å forlate lokalet når det stenger. Selv 20 minutter over åtte, fotefulgt av ivrige damer med mopp og gjennomboret av småsure blikk fra personalet, spaserer kundene bedagelig rundt på leting etter den perfekte kjekspakken.

De som aldri har jobbet i butikk vet kanskje ikke hva som foregår i kulissene etter stengetid. Da hentes den frodige delen av vokabularet fram, og selv de som vanligvis er av den myke, rolige sorten, svartbanner de styggeste gloser om de gjenværende kundene. Vi har selvfølgelig forståelse for at sulten river i kroppen, men vi bryr oss ikke særlig om det, siden butikken likevel åpner igjen om noen få timer, med oss på plass for å betjene de merkeligste behov enda en dag.

Og jeg sverger, i vissheten om at det er sju dager igjen av min status som Coop-ansatt; nestemann som svarer : "Kjenner jeg deg?" når jeg sier hei, kan vente seg følgende svar: "Ja, jeg kjenner igjen et rævhøl når jeg ser et."