Spaltet.netCtrl+D

Jenny var godt norsk til hun var seksten, men tilbrakte de neste ti årene hos sin far i USA. Hun forteller meg agitert en kveld; at nordmenn mangler høflighet. Og slike ting tar jeg alvorlig. For når brautende, høylytte og plasskrevende amerikanere kommer godt ut i sammenligning, da er noe ille på ferde.

Jenny sier hun er sjokkert over norske tilstander. Økonomisk sett kan hun ikke klage. Været kan hun takle. Men møter med fremmede i offentlig rom skaper ubehageligheter hun ikke hadde forutsett. Selv har jeg lenge kjent noe skurre, men siden jeg ikke vet om noen annen verden bortsett fra det jeg har observert på sporadiske ferieturer, har jeg ikke helt klart å sette ord på hva som plaget meg.  

Når jeg tenker meg om, må jeg si meg enig. Vi utmerker oss for eksempel med et sjokkerende fravær av køkultur. Ikke på den måten at vi kjemper om å komme først, høk over høk, koste hva det koste vil. Neida, vi klarer bare ikke å anerkjenne at det er andre mennesker til stede, med det som resultat at vi stimler i hop som kveg uten at noen av oss egentlig har en plan for hvor vi vil. Vi bare står der, vi. Blanke i blikket.

Det eneste tilfellet hvor vi tåler at intimsonene våre blir invadert, oppstår når vi rotter oss sammen foran bussdøra så det blir umulig å komme seg av for den som skulle ønske det. Sjåførene trygler oss om å trekke bakover, men vi liker oss best klumpet sammen i oksygenfattig atmosfære krampaktig nær utgangen. For tenk om vi hadde kommet i en situasjon der vi ble tvunget til å møte blikket til nabopassasjeren og krympe oss til å hviske: “Unnskyld, jeg skal av..”

Vi rekker aldri ut en hjelpende hånd til de som baler med tunge barnevogner eller handleposer. Personlig kan jeg smertelig berette at jeg en gang egenhendig måtte transportere fire kalkuner fra Tøyensenteret til Enerhaugen. Èn kalkun alene er ille nok for et skrøpelig vesen som meg. Fire er en oppgave verdig verdens sterkeste mann.

På starten av turen klarte jeg to om gangen, men jeg så meg nødt til å kutte ned til èn da jeg kan sverge på at armene mine ble lengre og lengre for hvert skritt jeg tok. Noen meter orket jeg å bære, satte så helvetesfuglene fra meg og gikk tilbake for å hente de to andre. Flere hundre meter, i det som føltes flaut som kanossagang med kalkun, led jeg meg gjennom før jeg var trygt hjemme. Og gatene var fullstappet av folk som glodde og lo, men ikke pokker om noen bydde seg til å ta i et tak.

Abdullahi Mohamed Alason forteller om tiden i Norge etter sin somaliske oppvekst. Han skjønte etterhvert at han selv måtte kontakte folk. - Si hei! Vær aktiv. Vi må gi alt vi har å gi, det nytter ikke å stå stille og vente på at det ordner seg av seg selv. Det første man må gjøre er å ta en prat med naboen. Neste gang dere møtes, hilser han på deg. Vi som prater hele tida og har den kulturen må gjøre det, sier Alason til Dagbladet.

Kanskje har enkelte blant oss med bedre oppdragelse en oppgave å henge fingrene i?

Også publisert i UTROP

Jeg er i feriemodus, sitter med rompa limt fast til verandastolen der den etter planen skal være i en måneds tid. Her lever jeg bedagelig mens jeg skuffer innpå moreller verdt sin vekt i gull og øver på kirsebærtrickset som skaffet Audrey Horne jobb på O......

Følgende post blir kanskje vel intern, selv for dagboksjangeren å dømme. Men jeg flesker uansett til med en rapport fra helgens tiårsjubileum fra videregående. Så vidt jeg vet, var alle enige om at vi hadde holdt oss godt. Ingen hadde egentlig forandret seg......

Nå reiser jeg hjem. Farvel Oslo, hallo Lesja. Det blir spennende. Siden sist har nemlig ulven vært på besøk og forsynt seg grådig av sauebestanden. For den som er glad i å kverulere er det bare å legge på en tiøring i rovdyrsaken så ha......

Man tilpasser seg jo. Hadde jeg bodd i Paris, hadde jeg sikkert lært fransk. Men jeg bor i Oslo og her snakkes det fint. Sakte, men sikkert renner målmerkene ut med badevannet. Noen barn klorer seg standhaftig fast. Grensen i anstendighetens navn går ved ”jeg” og &rd......

I en post her forleden skrev jeg om mitt skamfulle forhold til dameblader og spurte i den anledning om det er undergravende av en som oppfatter seg som et frigjort menneske å hente inspirasjon fra tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Når jeg later som jeg er svakere enn jeg......

Vi liker å tro at norske menn har selvkontroll i den grad at de makter å la damer passere uten å måtte plystre, ule eller gi andre former for oppmerksomhet, men når sommeren setter inn og alkoholen flyter, forvandles selv våre sjenerte bleikinger til varmblodig......

Mihoe har gått til karakterangrep på mannsgrisen LordX og postene om dameromper blomstrer opp som løvetann i en for tiden karrig blogosfære. Tiramteateret skriver at guttebloggerne i Mihoes kommentarfelt forsvarer objektiviseringen av kvinner; -Og noen av dem ser ikke pro......