Det er ikke pent å glo.
Etter å ha bodd åtte år i Oslo og fått oppdragelse nr. 2 når det gjelder byens bestirrelsesnormer, var det litt av en prøvelse å komme hjem til bygda der det råder en helt annen standard for hvor mye man kan glo før man blir ansett som gal.
I byens møter
mellom fremmede bestreber man seg til det latterlige på å unngå å møte andres blikk. På en stappfull morgentrikk er det
nærmest umulig å finne en ledig siktbane så man slipper å erkjenne at
det også er andre passasjerer til stede.
På bygda er det stikk motsatt. Allerede første dagen merket jeg at noe var muffens. Jeg var på vei til butikken. Foran, langs en rettstrekke på gangveien, oppdaget jeg to jenter i 16-årsalderen. De stod begge snudd i min retning, og gjorde ikke mine til å vende blikket bort. Da jeg kom i høre-rekkevidde sluttet de attpåtil å snakke, og begynte ikke igjen før jeg var forbi. En slik opplevelse er som skreddersydd for å skape paranoia.
Etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer oppmerksom på fenomenet. Å passere et kafevindu føltes som å gå på en catwalk, kaffekos på verandaen var for sceneshow å regne. Til og med i full fart i egen bil følte jeg meg beglodd. Jeg la merke til alt dette fordi jeg hadde lært meg å bruke sidesynet på en mer diskret måte, i stedet for å vri hele nakken i skamløs mangel på sjenanse.
Da jeg begynte å bli reintegrert i lokalmiljøet; ble minnet på gamle kjente jeg hadde
glemt, og lærte nye navn og fjes, ble også jeg mer bevisst på å følge
med på forbipasserende. Jeg måtte jo passe på å hilse i tilfelle jeg
møtte kjentfolk. Den verste kardinalsynden på bygda er tross alt å bli
oppfattet som overlegen. Den ulidelige stirringen viste seg altså ikke
bare å være speiding etter rariteter, etter fiender eller potensielle
ofre for baksnakking og ryktebørs. Noen ganger glor man rett og slett
bare fordi man ser etter en venn.
Med denne innsikten fikk jeg ro i sjelen. Nå bryr jeg meg ikke lenger om stirring, om folk gjør helomvending og stiller seg opp med kikkert og lupe når de møter meg, kan de få holde på til krampa tar dem før jeg ofrer et gram irritasjon. Og om jeg skulle komme i skade for å kikke litt for lenge på en person som viser seg å være ukjent, er det ikke verre enn at jeg sender en hilsen, et smil og et nikk uansett.
