Spaltet.netCtrl+D

Det er neimen ikke greit å skaffe seg en mastergrad nå til dags. Man skal tuktes og tynes, rives ned for å bygges opp i ny og bedre form. I går måtte jeg holde en muntlig presentasjon foran klassen, noe jeg  mildt sagt kan betakke meg for. Det er ikke akkurat det at jeg er så vanvittig nervøs, at jeg forsvarsløst rammes av iskald skrekk. Jeg vil heller beskrive tilstanden som en ekstrem form for motvilje.

Ti ville hester spennes foran vogna. Jeg svever ut av kroppen, ser ned på meg selv og observerer nøkternt at jeg lar meg dra med. Hvor kommer denne selvdispiplinen fra, undrer jeg. Hvorfor gjør jeg ting på tvers av min natur når en simpel sak som oppvasken er uoverkommelig?

De siste skrittene fram til talerstolen runger tungt i rommet. ”Dead Man Walking”, hører jeg bøddelen annonsere fandenivoldsk i det fjerne.

Så er det i gang, og jeg forvandles til en zombie. Jeg har tunnelsyn og -hørsel. Jeg registrerer at de ber meg snakke høyere. Jeg tar i som best jeg kan, men krymper meg på podiet. I mine ører høres det ut som jeg skriker i skingrende fistel, og jeg gir opp. Jeg kan såvidt skimte det som er rett foran meg, men om taket hadde falt ned, hadde jeg stått igjen i ruinene, fast som en borg og snakket uanfektet videre om metoder for ungdomsarbeid.

Fjesene foran meg er gravalvorlige. Ikke akkurat stålsatt forventningsfulle, jeg tolker dem som godt oppdratt, gode mot nesten sin; oppmerksomme på hvordan de vil ha det når det blir deres tur. Hver for seg er de snille som dagen er lang. Sammen er de et tredvehodet monster, den navnløse gru. -Men jeg har sett dere i vill galopp på dansegulvet på Kielferga, trøster jeg meg med og glemmer for en stakket stund at den magre trøsten er pinlig gjensidig.

Jeg forsøker meg på et smil og det jeg tror er en vittighet. Kan hende kommer det mer ut som krampetrekninger. Jeg får i hvert fall ingen synlig respons. Kanskje ler de inni seg? De må sikkert konsentrere seg hardt for å koke sammen djevelsk kritiske spørsmål til diskusjonsdelen, tenker jeg. Eller kanskje snakker jeg for fort. Men hellandussen, hvor lenge skal jeg stå her oppe, da? De har da liv de skal tilbake til, de også!

Plutselig er det over og godt er det. Jeg er glad og fornøyd, er alltid det. Alt annet enn dånedimpen i dørken foran folkemassen er en uforbeholden seier, spør du meg.

Jenny forsøker å gi meg et kompliment. Hun sier jeg minte om Audrey Hepburn. Min instinktive reaksjon er selvfølgelig jubel. Så tenker jeg meg om. Såvidt meg bekjent er ikke Hepburn mest berømt for sine gudbenådete psykologiske foredrag. Jeg spør hva hun mener, håper det beste og forventer det verste. -Det er noe med øynene, sier hun. -Fluttering lashes, quirky, får jeg høre.

Jaha. Så stod jeg altså foran publikum, uten å merke det selv, blodseriøs i hviskende mål, med kronisk leamus på begge øyne. Topp.

I det siste har jeg vært på en god, gammeldags klassetur. Vel, det ble vel ikke helt som i gamle dager. De klasseturene jeg minnes bestod mer av europeisk slaraffenliv, glade piker, billig vin og korsang avbrutt av et og annet besøk i en konsentrasjonsleir der man prøvde &a......

Oslo-biskop Ole Christian Kvarme har nylig tråkket i baret i debattmøte for Åpen Kirkegruppe, der han blant annet sa at homofile kan gå til psykolog eller psykiater for å få hjelp, og at han selv kjenner psykiatere og psykologer som kan ”hjelpe” lesbi......

Etter at jeg ble mer kresen i mediehverdagen min, kuttet drastisk ned på fjernsynsforbruket og begikk streng justis på hvilke aviser jeg leser, så har mitt irritasjonsnivå sunket betraktelig. Derfor er det nå litt for lenge siden jeg fikk en deilig utblåsning om h......

I dag var en litt lei dag fordi det ble veldig pinlig da vi skulle ha hviskeleken i klassen. Vi hadde sjokoladekake og seigmenn og salt sild og dumle og alt som er godt, og så skulle vi attpåtil ha hviskeleken. Husk nå på at jeg snart er 30 år, men likevel klarte fi......

Ryktene om Hjorthens død er nok sterkt overdrevet. Han kommer sikkert til å titte innom rett som det er, og før vi vet ordet av det, er han ikke lei lenger. Hvis noen skulle tenke at jeg tenner seiers-sigaren etter ha sendt pubsjefen gråtende hjem, så er det langt fra......

Denne helgen har vært en av de livligste i mitt blogg-minne. Kula har gått varm om lenkenettverk, kameraderi, debatt-teknikk og bloggingens rolle i samfunnet. Hjorthen og hans posse tar til motmæle og lar sarkasmen blomstre på undertegnedes bekostning. Men jeg er en sta faen.......

Her ligger landet. Marion skrev et innlegg på kvinnedagsbloggen 0803 der hun ønsket seg en inkluderende, praktisk nyttig og ikke-triviell feministisk agenda. Inspirert av debatten som fulgte skrev jeg selv en post om mitt (ofte ubekvemme) forhold til enkelte sider ved feminisme i norsk ......

Under et strålende innlegg fra en pike som seiler opp til å tangere Planet Gong som innehaver av min favorittblogg, følger en festlig og til dels opphetet debatt. Marion mener at feminister bør fokusere på det hun anser som viktige saker, mens Lotten mener at det ......

Som trofaste gjester kanskje har fått med seg, har framtiden min blitt lys nok til at jeg burde bruke solbriller. Jeg snakker nå blant annet om mitt første profesjonelle oppdrag: fast spalte i den flerkulturelle avisa Utrop. Utrop sier om seg selv at de skal fungere som minorite......

Kvinnedagen her i huset ble markert i ensom majestet en kveld i forkant, inntullet i ull fra topp til tå, med jentesmertevennlig godteri og tåredryppende underholdning. North Country er inspirert av den sanne historien om en gruppe gruvearbeidere som gikk til sak mot arbeidsgiveren p&a......

Det er så mye rart som surrer i lufta for tida. En av Oslos moskeer har vært åsted for rabalder av den gode, gamle sorten. I kjølvannet av karikatursaken svarer en tredjedel at de vil stemme FRP, som da blir landets største parti. Jeg føler meg uvel. Tv3 bevis......