Pratmakere til besvær
I Tv Norges nye satsning; "Kandidaten," har de plukket ut 14 unge og lovende forretningstalenter til å konkurrere om en topplederstilling i en glamorisert kjede av frisørsalonger. Jeg benket meg foran skjermen, forberedt på å la meg imponere. Jeg avskyr næringsliv og alt som er beslektet med penger, tricksing og fiksing, men er fascinert av folk som er flinke til ting jeg overhodet ikke har greie på, og forestilte meg at castingfolkene hadde funnet fram til djerve lederemner, landets beste og mest sofistikerte businesstyper.
Jeg ble kort sagt skuffet og ikke så rent lite forbauset. Blant de utvalgte var et par stykker som viste tegn til å ha en forholdsvis jevn tilstrømning av oksygen til hjernen. Ellers bestod gruppen av en begredelig samling kjøtthoder, den ene mer håpløs enn den andre. Selvfølgelig tok disse på seg oppgaven med å skrike, herske og klore seg til oppmerksomhet slik at de stakkars sporadiske forsøkene på sunn fornuft ble ettertrykkelig kvalt ved fødselen.
Tomme tønner ramler alltid mest. På forelesning med 500 studenter skal man være ganske tøff for å rekke opp hånden, personlig ville jeg heller løpt naken gjennom et hav av flammer for så å rulle meg i grisemøkk og drikke oppkast før jeg tar ordet i en slik forsamling. Folk er forskjellige, og det er alltid en håndfull selvutnevnte pratmakere i hvert kull.
Det kan være voksne kvinner på selvrealiseringstokt som verker etter å opplyse hele salen om at akkurat deres barn snakket og gikk lenge før tidspunktene som er oppgitt i boka. Det kan være ferske studenter som ikke har ristet av seg gymnasmanerene, de som håper å få ekstrapoeng for aktivitet i timen, som har sniklest pensum og gjerne vil diskutere noe helt annet enn det som står på timeplanen. Det kan være de som bruker professoren som ordbok om det er et fremmedord de ikke forstår, eller rotehodene som mener at forelesnings-situasjonen er jevngod med en veiledningstime og vil vite om betalingsfrister og statutter.
På debattkurs med Natur og Ungdom lærte jeg at det er bedre å si noe, uansett om man bare gjentar det den forrige sa og erklærer seg enig, enn å holde kjeft. I enhver møtesammenheng finnes alltid en som lever og ånder for dette prinsippet, som tydeligvis ikke helt kan føle seg virkelig om ikke stemmen blir hørt. "Jeg skravler, altså er jeg." Slike mennesker gjør allerede langtekkelige møter til evigvarende lidelser av meningsløshet som kan få selv den mest sinnsfriske til å lengte etter å plukke ut sine egne øyenvipper av ren kjedsomhet.
Nå er heller ikke min tankegang særlig fruktbar. Hadde alle vært som meg, hadde møtene vært tause fornøyelser. Pinlig stillhet, ansvarsvegring og sjenanse er bare en annen form for seigpining. Hvis vi bare hadde klart å finne en middelvei, der halvparten av oss kutter ut det unødvendige pjattet mens resten slutter å kalle enhver ytring for brølapestreker, kunne vi kanskje hatt litt bedre samtalekultur.
