Spaltet.netCtrl+D

Ignatius J. Reilly spiller hovedrollen i John Kennedy Tooles roman ’A Confederacy of Dunces.’ Han er en mann av storslagen fysikk som han selv sier, ekspert på eufemismer som han er. Han er 30 år og forlengst ferdig universitetsutdannet, men bor arbeidsledig hos sin vinpimpende mor som har ofret alt for sitt utakknemlige beist av et avkom.

Etter en serie uheldige tildragelser blir han tvunget ut i arbeidslivet og får stillingen som ’Kurator i avdeling for forskning og referanser.’ (Arkivet på en buksefabrikk) Her tilbringer han dagene med å dekorere kontoret og organisere opprør blant de ansatte, mens han legger arkivmaterialet i søpla. Senere får han selvfølgelig sparken og ender på finurlig vis opp som operatør av en pølsevogn, noe som byr på problemer da han aldri får solgt noe fordi han spiser opp alle pølsene selv.

Han glefser i seg donuts med slik en motbydelig aggresjon at en gjest kommenterer at det ser ut som noen har forsøkt å drepe pakken. Hjemme, på sitt stinkende avlukke av et soverom, på gulstenkede laken, ’angriper han gummihansken’ med tiltagende iver og energi. Ignatius er nemlig motstander av sex, men det virker ikke som han har nevneverdige motforestillinger mot runking.

Tittelen er hentet fra et Johnathan Swift-sitat: ’When a true genius appears in the world, you may know him by this sign, that the dunces are all in confederacy against him.’  Ignatius betrakter seg selv som et geni, tvunget til å leve med omverdenens idioti og generelle mangel på smak og anstendighet. Han sitter klistret foran tv-skjermen og går daglig på kino, men okker og bærer seg samtidig over degenererte og imbesile skuespillere.

Rett skal være rett, helten vår er begavet. Han har store vyer, er tildels god på dybde og prinsipper, men forvandler aldri tanken til handling. Han har nemlig et ego uten grenser, men mangler superego til å holde seg i sjakk. Som moren hans sier når det nærmer seg slutten og den siste dråpen har fylt begeret til randen: ’Du lærte alt, Ignatius, unntatt hvordan å være et menneske..’

Forfatteren, en engelskprofessor utdannet ved Columbia University, fikk dårlig respons på boken og tok selvmord i 1969. Ryktene forteller at Toole selv hadde en nokså dominerende mor med så stor tro på sin sønns evner at hun fortsatte kampen etter hans død, tråkket ned forlagenes dører og fikk endelig gitt ut boken til fullt hus, stormende jubel og Pulitzerpris i 1981.

Ignatius J. Reilly er så eksentrisk, så usympatisk og avskyelig at mange gir opp boken fordi de ikke holder ut å leve seg inn i hovedpersonens verden. Men det gjelder bare å oversette parodien tilbake til dagliglivet, så oppdager man at det bor en liten Ignatius i oss alle.

Hvor ofte sitter ikke jeg og leser ting som tar livet av meg, bare for å få adrenalinet til å pumpe? Hvor deilig er det ikke å ha noen å hate? Hvor ofte går ikke jeg på tvers av idealer; synger lovsanger om engasjement før jeg legger meg på sofaen og ser på Gilmore Girls, time etter time? Har jeg lært å være et menneske?

Vi er notorisk svake vesener. Den smale sti er ofte uhorvelig trang og knotete, og det er hardt arbeid å forbinde prinsipper med virkelighet. Men gjør dette oss til dårlige, uverdige mennesker? Spørsmålet er; skal vi berømme folk for hva de ønsker å bli, eller skal vi dømme dem når de mislykkes? Skal vi lære oss å elske Ignatius for den han er, eller kan vi nøye oss med å elske ham for den han prøver å være?