Tonje på talerstolen
Ti ville hester spennes foran vogna. Jeg svever ut av kroppen, ser ned på meg selv og observerer nøkternt at jeg lar meg dra med. Hvor kommer denne selvdispiplinen fra, undrer jeg. Hvorfor gjør jeg ting på tvers av min natur når en simpel sak som oppvasken er uoverkommelig?
De siste skrittene fram til talerstolen runger tungt i rommet. ”Dead Man Walking”, hører jeg bøddelen annonsere fandenivoldsk i det fjerne.
Så er det i gang, og jeg forvandles til en zombie. Jeg har tunnelsyn og -hørsel. Jeg registrerer at de ber meg snakke høyere. Jeg tar i som best jeg kan, men krymper meg på podiet. I mine ører høres det ut som jeg skriker i skingrende fistel, og jeg gir opp. Jeg kan såvidt skimte det som er rett foran meg, men om taket hadde falt ned, hadde jeg stått igjen i ruinene, fast som en borg og snakket uanfektet videre om metoder for ungdomsarbeid.
Fjesene foran meg er gravalvorlige. Ikke akkurat stålsatt forventningsfulle, jeg tolker dem som godt oppdratt, gode mot nesten sin; oppmerksomme på hvordan de vil ha det når det blir deres tur. Hver for seg er de snille som dagen er lang. Sammen er de et tredvehodet monster, den navnløse gru. -Men jeg har sett dere i vill galopp på dansegulvet på Kielferga, trøster jeg meg med og glemmer for en stakket stund at den magre trøsten er pinlig gjensidig.
Jeg forsøker meg på et smil og det jeg tror er en vittighet. Kan hende kommer det mer ut som krampetrekninger. Jeg får i hvert fall ingen synlig respons. Kanskje ler de inni seg? De må sikkert konsentrere seg hardt for å koke sammen djevelsk kritiske spørsmål til diskusjonsdelen, tenker jeg. Eller kanskje snakker jeg for fort. Men hellandussen, hvor lenge skal jeg stå her oppe, da? De har da liv de skal tilbake til, de også!
Plutselig er det over og godt er det. Jeg er glad og fornøyd, er alltid det. Alt annet enn dånedimpen i dørken foran folkemassen er en uforbeholden seier, spør du meg.
Jenny forsøker å gi meg et kompliment. Hun sier jeg minte om Audrey Hepburn. Min instinktive reaksjon er selvfølgelig jubel. Så tenker jeg meg om. Såvidt meg bekjent er ikke Hepburn mest berømt for sine gudbenådete psykologiske foredrag. Jeg spør hva hun mener, håper det beste og forventer det verste. -Det er noe med øynene, sier hun. -Fluttering lashes, quirky, får jeg høre.
Jaha. Så stod jeg altså foran publikum, uten å merke det selv, blodseriøs i hviskende mål, med kronisk leamus på begge øyne. Topp.
You crack me me up. But really, you DO look like Audrey Hepburn. Perhaps neither her nor your eyes do all that much fluttering, but they do have in common being open and innocent-looking, framed by a long set of Chanel-covered lashes. And may I exchange quirky with alluring?!
Å fremtvinge leamus i ansiktet er en velkjent metode for å bringe oppmerksomheten bort fra det som sies.
Rambukk velger likevel å tro at leamusa levde sitt eget liv, og at foredraget helt sikkert hadde kvaliteter som gjorde det unødvendig med avledningsmanøvre.
Historien medfører imidlertid ikke så rent lite gjenkjennelse.
Gled deg til den dagen du snakker like uhemmet som du skriver. What a day!
Kan litt engelsk jeg og da.
Når du snakker for et publikum, knoter du da? Og gjør dét det verre for deg å prate for mange mennesker?
Jeg synes egentlig det er et skikkelig kick å snakke for store forsamlinger, men når folk etterpå kommer bort og sier ting som "du har så koselig dialekt" og "det er så sjarmerende, dette bygdespråket ditt" blir det lett til at man blir like bevisst på hvordan man sier det som hva man sier. Og da blir det tidvis trafikkork i tankebanene.
Jeg knoter som et uvær. Jeg tror at etter å ha jobbet på fritidsklubben i mange år (der mange ikke skjønner norsk så godt i utgangspunktet) så har jeg blitt skikkelig pysete på dialektbruk. Noen ganger syns jeg det hadde vært enklere å snakke engelsk enn å kløne seg i vei på tullebokmål.
Og ja, jeg tror at det hadde vært mye lettere å snakke til folk, både under få og under mange øyne, om de hadde vært flytende i lesjing. Det er mye kork i tankebanene, og samtidig er det ikke alt som er like lett å snakke om på dialekt, heller.
Åffer har vi som tala dialekt så enorm motstand mot å tala bokmål? Je har lesi og skrevi bokmål i snart tjue år, men je er helt enig ti at dæ er mye enklere å tala engelsk enn å skulle prøve å høres vettug ut på bokmål/østlandsmål.
Forøvrig vente je i spenning på at den fysste værdama (eller sjølsagt værkar'n) som tala skikkelig bredt hedmarksmål skar gjøra sitt inntog i TV2-været. :-D
Har vært gjennom de samme prøvelser. Trøst deg med at det blir bedre neste gang du ser utover det flerhodede trollet, og til slutt har du full kontroll over forsamlinger også.
Jeg er en av disse ufordragelige menneskene som ikke tar fem kroner for å snakke til en forsamling, og helst uten annet manus enn stikkord.
Å presentere bacheloroppgaven på islandsk foran ukjente folk pluss fjernundervisningoverføring herder en litt, kan du si :-D
Jeg synes forresten at du skal presentere på dialekt neste gang. Det er mye gøyere å høre på!
Jeg syns du er flink jeg. Også syns jeg at du har fin dialekt! Og pene øyne. Dessuten lover jeg å smile mer neste gang du skal ha foredrag!
Hei T, i løpet av det siste halvåret her i London har eg hatt 6 (!?) presentasjonar. På engelsk. Da har tunnelsynet til tider vore akutt, det er som om hjerna krympar til ei valnøtt omgjeve av bomull, noko som er merkeleg sidan eg ikkje akkurat ser på meg sjølv som sosial pyngle. Og veittu, eg trur eg ville foretrekke knoting foran ein engelsk som med eitt blir tømd for vokabular, det kjenst som om ein står der og held ein takketale i MissUniverse-finalen! Men no er det over, og dei seier vi har godt av det, så det får vi vel tru på.. Alt godt!aM
Mari: Takk! Og jeg syns du er kjempemodig som tør å skrive kommentar! ;)
AM: Ja, jeg vet. Vi har hatt presentasjoner på engelsk vi også. Jeg syns forskjellen bare er at man er bittelitt tryggere på norsk i det at man har et sikkerhetsnett i tilfelle man kjører seg fast. Det er lettere å skravle seg ut av jernteppet på norsk enn på engelsk.
Det er visst viktig for tiden, å kunne presentere ting muntlig. Det er ikke plass for den ensomme professorulven lenger, ser det ut som. Har vi godt av det? Sikkert.
Alt vel dit også. Ikke hjem til påske, vel?
Store mengder medfølelse fra en som er kurert. Til tross for oppvekst innenfor hørevidde fra Fornebu syntes jeg lenge det var vanskelig med foredrag både på norsk og engelsk, for ikke snakke om da fransklæreren på videregående fikk sine lyse ideer...
Men min historie endte godt: Jeg ble 100% kurert første semesteret jeg studerte i Canada. Etter 10-12 foredrag om ekstremt smale temaer på like mange uker, der de fleste knotet like mye (vi var mange utenlandsstudenter - nordamerikanere må få dette inn på barneskolen eller noe), var det ikke noe problem lenger. Nå gleder jeg meg til hver gang jeg skal holde foredrag i jobbsammenheng.
Nope,
ikkje heim til påske dessverre.
Men kirsebærtrea blomstrar i Arsenal,
det er ikkje så dumt det heller..
Hels!
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1025606
