Tjue år siden i dag
Dette er en slik fortelling. Det er 20 år siden i dag, at moren min døde.
Mamma var dårlig i et år. Hun fikk plutselige anfall med magesmerter; lå på gulvet, vred seg og jamret. Jeg måtte tjuvlåne telefonen i barnehagen der vi bodde og varsle bestemor. Skummelt og spennende ulovlig på en gang. Til slutt kom hun på sykehus og etter en måned døde hun av kreft.
Jeg husker at tante kom inn på rommet mitt tidlig om morgenen på denne dagen for 20 år siden. Hun var rød og oppblåst i ansiktet. -Har du astma, spurte jeg. -Nei. Tror du at du skjønner hva det er, sa hun. Og det gjorde jeg.
Men jeg måtte tenke mange ganger: Dette betyr at jeg aldri får se henne igjen. Aldri. Aldri. Aldri betyr ingenting, ikke noensinne. Helt sikkert, ingen unntak. Aldri. Det er tungt for en liten jente å innse hva evighet innebærer.
Hun rakk jo ikke lære meg så mye, men jeg husker at hun fikk meg til å spise hvalbiff og spurte etterpå om det var godt. Det var det. -Vet du hva det var, da? Fisk, sa hun lurt. Og etter det ble jeg vel ikke akkurat kjempeglad i fisk, men jeg skjønte at jeg ikke skulle rynke på nesa før jeg hadde smakt. Infernalsk smart taktikk, særlig med tanke på at hval strengt tatt ikke er fisk.
En annen gang var jeg illsint for at jeg ikke fikk overnatte hos Hilde og kalte henne lesbe i desperasjon. Da så hun på meg med strenge øyne og spurte om jeg visste hva det betydde. Så forklarte hun hvordan ting hang sammen og at det ikke var et skjellsord - og jeg kan sverge på at jeg aldri siden har brukt ordet som dét.
Hva har jeg lært? Om jeg ikke bærer på en livslang sorg; et åpent, blødende sår, så er det jo noe som har formet meg.
For det første, tror jeg; tryggheten i å vite at selv den største sorg blekner.
Men samtidig må denne tryggheten leve ved siden av, balanseres mot - noe som alltid ligger i bakhodet: Det kommer mer. Så gjelder det å ikke bli kynisk, hard, kald.
Her om dagen gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gjorde som Even i Alf Prøysens novelle ”Jevnere veg” –jeg dro til kirkegården for å finne en som har gått bort.
Novellen handler om en mann som ligger i ei seng oppi Åsmarken. Han er gammel og sjuk der han fra kammerset følger med på hva gardens folk sliter med. En dag dør han, og en stund etter begravelsen går sønnen, vesl-Even på jordet og tenker:
"Det er som det nå er to om pløyinga. Tre er det. Han far og hesten og så han sjøl." Så går Even til gravsteinen til far sin. Men det er så lite likt han, med blomsterstasen er det som å se ham borte hos fremmedfolk, tenker Even og går hjem igjen.
Nå er han vaksin, han har kjærring og onger, nå går han vegen hår dag, den er med og jevner slitet for ham, det er far hass som tek et tak hår dag når han kjører her med mjølka til meieriet. Far hass la att en del av sjølve seg her i vegen og brua.
Han har lært det i kvell. Det er far hass som var læremester. Det suser og syng i sinnet hans, vårnatta ligg blå på ruta, han føler kreftene i arm og rygg. Og nå veit han at dom skal brukes, ikke berre tel dagens slit, men hår dag skal menneskja legge att litt ta seg sjøl i ei gjerning mens kreftene er der.
Da gjør det ittno å bli gammal og sengeliggandes, da lever en i ei bru over en bekk, i en veg gjennom en skau, men ingenting lever i en blank stein på ei grav. Den ska berre gi deg navnet på mannen, så går du sjøl og finn han att i jevnere veg."
Min mamma bygde ingen broer, hun anla ingen vei. Men av og til ser jeg i øynene til de som kjente henne at hun ikke er så langt unna som vi tror.
Det hender de kaller meg Bodil.
Da blir de brydd, men det trenger de ikke. Det er bare fint å bli minnet på at også jeg kommer fra et sted, og at en bit av henne finnes i meg.
Så er det kanskje likevel noe i det de sørgende trøster seg med; våre kjære blir ikke borte, de lever videre gjennom oss.
(Mer fra barndommen her, klikk på bildene.)
Vakre tanker du har her. Jeg kjenner sorgen din når jeg leser, og jeg hører stemmen til Alf Prøysen når du siterer han.
Prøysen har jo et poeng i det han sier her. Det er ikke i pene blomster og en velholdt grav man skal minnes sine kjære. Du ser dem oftest i det daglige rundt deg. I blomsterbedet som ble luket med flittige hender, i vedstabelen som møysommelig ble dratt til gårds og stablet i hus...
Fortsett sånn. Et meget bra innlegg.
Vakkert skrevet!
Et innlegg som berører, og nydelig formidlet. Det er tydelig at hun lever i deg på flere måter, selv etter 20 års fravær.
Og du har helt rett i det du skriver; det gjelder å ikke bli kynisk, kald og hard. Man må våge å slippe både glede og sorg innpå seg. Men ofte kan det føles som den vanskeligste veien..
Ja det var veldig fint! Takk :)
Værsågod og takk for kommentarer! :)
Det er rart, man ser feks på film at de henger rundt og prater på kirkegården, folk steller gravene som om de var levende de som ligger der. Men jeg fant absolutt ingenting, helt tomt var det. Bare stein og gress.
Og ja, jeg tror mange som mister foreldre i ung alder tar det med seg på feil måte. Vi blir ofte litt uansvarlige, feks. Både snarvoksne og evige unger på en gang ;)
Men brillene og sveisen er jeg glad jeg ikke fikk med meg...
Utrolig fint skrevet
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1709788
Når man kan innlede en historie med “Det er 20 år siden..”, bør man vel også være klar for å sette ting i perspektiv. Om ikke for å være klok på andres vegne og gi råd, så for i det minste å være kjent med seg selv.
Dette er en......
