Høflighet på norsk
Jenny sier hun er sjokkert over norske tilstander. Økonomisk sett kan hun ikke klage. Været kan hun takle. Men møter med fremmede i offentlig rom skaper ubehageligheter hun ikke hadde forutsett. Selv har jeg lenge kjent noe skurre, men siden jeg ikke vet om noen annen verden bortsett fra det jeg har observert på sporadiske ferieturer, har jeg ikke helt klart å sette ord på hva som plaget meg.
Når jeg tenker meg om, må jeg si meg enig. Vi utmerker oss for eksempel med et sjokkerende fravær av køkultur. Ikke på den måten at vi kjemper om å komme først, høk over høk, koste hva det koste vil. Neida, vi klarer bare ikke å anerkjenne at det er andre mennesker til stede, med det som resultat at vi stimler i hop som kveg uten at noen av oss egentlig har en plan for hvor vi vil. Vi bare står der, vi. Blanke i blikket.
Det eneste tilfellet hvor vi tåler at intimsonene våre blir invadert, oppstår når vi rotter oss sammen foran bussdøra så det blir umulig å komme seg av for den som skulle ønske det. Sjåførene trygler oss om å trekke bakover, men vi liker oss best klumpet sammen i oksygenfattig atmosfære krampaktig nær utgangen. For tenk om vi hadde kommet i en situasjon der vi ble tvunget til å møte blikket til nabopassasjeren og krympe oss til å hviske: “Unnskyld, jeg skal av..”
Vi rekker aldri ut en hjelpende hånd til de som baler med tunge barnevogner eller handleposer. Personlig kan jeg smertelig berette at jeg en gang egenhendig måtte transportere fire kalkuner fra Tøyensenteret til Enerhaugen. Èn kalkun alene er ille nok for et skrøpelig vesen som meg. Fire er en oppgave verdig verdens sterkeste mann.
På starten av turen klarte jeg to om gangen, men jeg så meg nødt til å kutte ned til èn da jeg kan sverge på at armene mine ble lengre og lengre for hvert skritt jeg tok. Noen meter orket jeg å bære, satte så helvetesfuglene fra meg og gikk tilbake for å hente de to andre. Flere hundre meter, i det som føltes flaut som kanossagang med kalkun, led jeg meg gjennom før jeg var trygt hjemme. Og gatene var fullstappet av folk som glodde og lo, men ikke pokker om noen bydde seg til å ta i et tak.
Abdullahi Mohamed Alason forteller om tiden i Norge etter sin somaliske oppvekst. Han skjønte etterhvert at han selv måtte kontakte folk. - Si hei! Vær aktiv. Vi må gi alt vi har å gi, det nytter ikke å stå stille og vente på at det ordner seg av seg selv. Det første man må gjøre er å ta en prat med naboen. Neste gang dere møtes, hilser han på deg. Vi som prater hele tida og har den kulturen må gjøre det, sier Alason til Dagbladet.
Kanskje har enkelte blant oss med bedre oppdragelse en oppgave å henge fingrene i?
Også publisert i UTROP
kunne ikke vært mer enig, hadde slik en buss opplevelse i dag. Man slipper nesten å gå selv, for folk leder deg:p
Funka ikke bimbotrickset?
Ha ha ha, ja der kan du se! Ung blondine på strabasiøs ferd over Tøyen, uten et eneste tilbud om hjelp! Verden er ikke hva den engang var.
Eller kanskje jeg begynner å bli for gammel.
Synes det er litt trist å se hvordan folk ikke tar seg tid til å hjelpe folk med blant annet barnevogner, rullator osv idag.. Bare haste avsted i sin egen verden heller.. Det er jo tross alt litt selvtilfredsstillende å føle at du har gjort noe godt for andre, uten å skulle ha noe igjen for det..? Jeg synes ihvertfall det.. En god gjerning? Og køkultur i dette landet, er dessverre sørgelig fraværende.. Men det verste er vel når vi som turister tar den med oss til andre land.. Blir bare pinlig..!
En venn av meg studerte i USA og ble stadig møtt med kommentarer av typen "du må stikke innom meg en dag!". Dette syntes han var hyggelig, helt til han en dag gjorde det, altså bare stakk innom for en prat, og ble møtt med et måpende blikk. Amerikansk imøtekommenhet er hyggelig, men den stikker kanskje ikke så dypt alltid.
Ellers helt enig i nordmenns mangel på køkultur. Jeg finner det egentlig mer komisk enn irriterende. Vet heller ikke om jeg ønsker meg Østblokkdisiplin i ferskvaredisken.
For øvrig nøler jeg aldri med å hjelpe kvinner med kalkunene sine.
Å, grusomt. Amerikanerne har masse å lære oss der, tror jeg. Vet ikke om det kan kalles høflig å skyte en kvinne med fire kalkuner, men det henter deg i alle fall ut av lidelsen.
Tja, Rambukk, pappa hadde hørt at amerikansk høflighet fungerte sånn, så da han ble invitert av en fyr i en bar i honolulu, gjengjeldte han bare invitasjonen og tenkte ikke mer på det. Et halvt år senere troppet fyren opp hos pappa i Trondheim... måpende blikk andre veien...
Tonje: et tips til deg som skriver så godt, prøv å unngå kategoriseringer, type "aldri", "alle," "ingen". Når jeg leser at nordmenn aldri hjelper ukjente med handleposene, og jeg vet påstanden ikke holder for min egen del, taper teksten seg noe. Anbefaler "sjelden". Opplever ikke at hjelpsomhet er uvanlig, særlig hvis man blir spurt om hjelp. Men du bor kanskje i feil by?
Ser du svarte pent og høflig på meme't mitt samtidig som jeg melket sexlivet ditt for enda en overskrift. Du må skjønne at et godt fiendeskap kommer ikke av seg selv. Det må jobbes med. Og jeg føler iblant at jeg er den eneste av oss som gjør en innsats ;|
Italienere har heller ikke køkultur. Eller kjørekultur. Noe italienere flest tar med en god porsjon selvironi heller enn å bli ille berørt på vegne av eget folk. Det er da ikke krise om man ikke linjer seg opp med britisk stivhet. Jeg synes heller ikke nordmenn er spesielt uhjelpsomme, jeg får f.eks som regel uoppfordret hjelp til å få håndbagasjen opp på flyet. Men så har jeg ikke bodd i USA da, mulig de har helt andre dimensjoner av hjelpsomhet der...
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1550114
