Skytterinvasjon
Lesja kommune har vanligvis i overkant av 2000 innbyggere. Det som skjer nå, er litt skummelt. Lesja skal nemlig arrangere landsskytterstevne for tredje gang, og i løpet av morgendagen blir vi invadert av 20000 våpenglade drukkenbolter.
Det er et under at det går såpass smertefritt, når så mange skytevåpen samles på åstedet for en heidundrende rotbløyte. Det er godt vi ikke har nevneverdige etniske konflikter her til lands, ellers tror jeg vi hadde gått en utrygg uke i møte.
Det meste skjer på dugnad, og alt som kan krype og gå stiller opp og vokter, serverer mat eller rydder. Bortsett fra meg, som har underskudd på dugnadsånd. Selv om jeg ikke stiller opp, syns jeg likevel det er festlig at det ryktes at høye hold i nabokommunen Dovre mener at de aldri hadde klart å gjennomføre noe slikt.
Vi som jobber i dagligvarebransjen føler presset ekstra hardt de kommende dagene. Jeg har allerede merket at reisende kunder har lite forståelse for viktigheten av å forlate lokalet når det stenger. Selv 20 minutter over åtte, fotefulgt av ivrige damer med mopp og gjennomboret av småsure blikk fra personalet, spaserer kundene bedagelig rundt på leting etter den perfekte kjekspakken.
De som aldri har jobbet i butikk vet kanskje ikke hva som foregår i kulissene etter stengetid. Da hentes den frodige delen av vokabularet fram, og selv de som vanligvis er av den myke, rolige sorten, svartbanner de styggeste gloser om de gjenværende kundene. Vi har selvfølgelig forståelse for at sulten river i kroppen, men vi bryr oss ikke særlig om det, siden butikken likevel åpner igjen om noen få timer, med oss på plass for å betjene de merkeligste behov enda en dag.
Og jeg sverger, i vissheten om at det er sju dager igjen av min status som Coop-ansatt; nestemann som svarer : "Kjenner jeg deg?" når jeg sier hei, kan vente seg følgende svar: "Ja, jeg kjenner igjen et rævhøl når jeg ser et."
Dagligvarekundene snakker som regel om å nå butikken før den stenger. Oversatt til klartekst betyr det å få foten innenfor før døren er låst. Når man først er kommet innenfor kan man gjerne gjøre unna helgehandelen med det samme, og gjerne ringe kone, barn og venner fra mobilen for å høre om de mangler noe.
Ja, jeg har også jobbet i butikk...
Samvirkelaget, ja, eller laja som de sier i enkelte dalføre med dativ. Det er på mange måter en reversert verden: Isteden for at noen spør om jeg har en tier til kaffe, er det jeg som må spørre hva kaffen koster. Ikke blir jeg, i særlig stor grad, påpushet ubrukelig bøff eller truet på andre måter heller. Og finnes det prostitusjon der, ja, da er den godt skjult. Laja er med andre ord en plass jeg føler meg trygg.
Jeg kan sikkert leve med at de fastboende bruker ukremsord om meg etter at jeg er ute av syne men fortsatt i sinn, men jeg ønsket egentlig ikke å vite det. Det gjør meg litt skremt.
Er det bare de treige i-siste-liten kundene som dere har et horn i siden til? Hva med oss som kommer i lenge før stengetid men er slibrige og frekke i kjeften når det er vår tur i kassa - "Gi meg to plastposer, snuppa!"? Hva med oss da?
PS: Er rimi-jentene spesielt billige? Gjør coop-bertene det i fellesskap?
artig
Faktisk er det overraskende over hvor mange kunder man kan få et hatforhold til. Men de som holder deg igjen etter stengetid er værst. Det burde da ikke være umulig for folk å innse at andre vil hjem fra jobb? Dessuten får man gjerne ikke betalt for den tiden man sitter der og venter på at en fåreskalle skal bestemme seg for h-melk eller lett-melk, og hva med litt fisk kanskje? *grrrr* (2,5 år hos Prix...)
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/151991
