Moteløve
Den siste måneden har jeg båret på en drøm om en poncho. Jeg kan ikke hverken strikke eller hekle, men den bøygen tenkte jeg å komme meg over. Såpass syns jeg man må ofre for et vakkert plagg. Så leser jeg i Aftenposten at ponchofeberen har kommet over oss.
Fanden gale, tenker jeg. Nå skjer det igjen. I sommer var det femtitallsmoten som frarøvet meg mine yndlingsplagg. For noen år siden kom skautet, før det var slengbuksene allemannseie. Jeg nekter å se ut som en moteslave. Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg prøver å være trendy, jeg nekter å oppfattes som fresh. Jeg vil ikke se ut som jeg er en del av en tidsånd, som om jeg styres av kleskjeder, magasiner og designere. Jeg vil kle meg i det jeg synes er fint.
Det samme gjelder musikk. Country har jeg hørt på lenge, i mange former. Jeg så med sorg på alt-countryens inntog i de tusen hjem. Jeg likte Kaizers Orchestra kjempegodt da jeg først så dem på tv, men det ble ikke like gøy lenger da de kom på nivå med Elisabeth Andreasson. Ryan Adams liker jeg fremdeles, i all hemmelighet. Men jeg hører helst på Whiskeytown. Swingtrenden med Big Bad Voodoo Daddy og Squirrel Nut Zippers holdt seg heldigvis på et fornuftig nivå, der er jeg trygg.
Nå skjønner jeg jo at jeg ikke er avant-garde. Det er selvfølgelig en tredjefaktor som gjør at både jeg og motebransjen har lyst til å kjøre ponchofeber eller at alt-countryen pushes som pop. Det er en slags ubevisst kollektiv zeitgeist som påvirker både meg og andre. Innerst inne skjønner jeg at det ikke er jeg som er en foregangskvinne, men jeg vil heller ikke marsjere i sauetakt.
Det er trist at jeg oppgir idoler og ideer fordi andre også har dem, men det presser meg samtidig til å lete etter nye impulser. Og det er jo bra. Jeg får bare finne meg i det. Dessuten slipper jeg å lære meg å strikke, nå får man sikkert kjøpt ponchoer på alle gatehjørner med respekt for seg selv. Aldri så ille at det ikke er godt for noe!
Ja det er bra irriterende når slike ting skjer og disse ponchoene blir sikkert dyrere bare vent å se...
Hvis jeg aldri hadde kvittet meg med klær ville jeg sikkert alltid hatt noe moteriktig uten å kjøpe noe nytt de siste ti årene!
ponchoer har vi solgt en stund på Grunerløkka. Jeg Jeg kommer aldri til å bry meg om trender selv om jeg sitter mitt oppi det fordi jeg så gjerne vil ha en kreativ jobb. Eller å slutte og bruke et plagg fordi det tilfeldigvis er populært en sesong, det går alltids over og ingenting er mindre trendy enn å henge etter. Tenk om jeg skulle slutte å synge i band fordi det plutselig ble "trendy" med "jenterock"?
Men jo, jeg blir også trist av sånt. Og nå er Russland var på vei inn, det liker jeg svært dårlig.
er det så viktig å være "den eneste ene"? hun som alltid skiller seg ut? Poncho var også trendy for noen få år siden - moter kommer og moter går. FInn din egen stil og ikke bry deg om at du i perioder seg ut som alle andre. Om noen år er ponchoen ute igjen og da er du orginalen. Orginal som finner på noe nytt eller bygdeorginal som aldri forandrer seg. I dag er det vanskelig å skille seg ut. Ta deg et sy-, hekle- og strikke kurs, så kan du lage akkurat det du vil - da kan du være helt din egen hele tiden.
slike svar det rett ovenfor får du når leseren av innlegget ditt ikke leser hele, men slutter av etter første avsnitt. ;o) beklager - heretter skal jeg lese alt, alt.
I dag satt jeg på toget og strikket. Jeg følte meg som jeg var 45 år, men jeg ignorerte det.
Jeg strikker forresten en mariusgenser. Skulle ikke jeg strikke det til deg en gang? Tilbudet er der forsåvidt enda altså. Du vet hva du har å gjøre.
Martha: det er ikke noe galt med å være 45 ;)
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/36699
