Spaltet.netCtrl+D

I det siste har jeg vært på en god, gammeldags klassetur. Vel, det ble vel ikke helt som i gamle dager. De klasseturene jeg minnes bestod mer av europeisk slaraffenliv, glade piker, billig vin og korsang avbrutt av et og annet besøk i en konsentrasjonsleir der man prøvde å finne fram til sin indre tristhet eller i det minste for enhver pris unngå å le.

Denne klasseturen bar langt mer preg av konsentrasjonsleir enn av slaraffenliv. Vi ble nemlig tvunget til å jobbe beinhardt hele dagen. Til og med betjeningen kommenterte at de syntes det gikk over stokk og stein.
Apropos konsentrasjonsleir så fikk jeg også anledning til å ta i bruk passet der jeg dessverre ser ut som jeg kommer rett fra Bergen Belsen. Nå er det ikke pent å spøke med sånt, for jeg har det selvfølgelig mye bedre enn alle ofrene for Nazi-Tyskland tilsammen. Men jeg føler likevel at jeg ser såpass dårlig ut på det bildet at sammenligningen kan være på sin plass.

Uansett var hele turen en overraskelse, og en gledelig sådann. Vi tilbrakte torsdag til lørdag på Kielferga, og det var ikke hvilken som helst ferge arrangørene hadde skaffet oss, nesten gratis. Vi var gjester på Color Line Fantasy Cruise og om vi hadde hatt bedre tid, kunne vi ha benyttet oss av både golf, casino, badeland, spa og treningsstudio.

Selve oppgaven vi skulle løse er fremdeles hemmelig og kunne ikke vært bedre plukket. Første runde med brainstorming var kjempemorsom. Men gudbevaremegvel da man skulle gjennom de samme diskusjonene i tre etapper, med stadig flere kranglefanter om det drøvtygde beinet, da var min smertegrense nådd. Midt oppi hovedforhandlingene ble jeg så forvirret og frustrert i det stakkars blonde hodet mitt at jeg endelig fikk føle på kroppen hvordan det er å ha ADHD. Hadde de ikke kommet uforvarende på og gitt meg en journalistoppgave som sendte meg barmhjertig ut av rommet, kan det hende jeg hadde begynt å gråte foran hele klassen. Men så lærte jeg sikkert noe av dette også. Prosess er konsulentens mantra.

Ett av høydepunktene kom da vi fikk utdelt tusjer og papptallerkner med ordre om å skrive pene ting om hverandre. Jeg koste meg godt og lenge med min tallerken. Etter den å dømme er jeg nemlig en slags krysning av Mor Theresa, Scarlett Johansson og Marie Curie (i tillegg skulle jeg gjerne kommet med navnet på verdens morsomste kvinne, men verken jeg eller andre i min relative nærhet klarte å finne noen. Om forlatels'.)

Ros under tvang gjør rare ting med folk. Man ser faktisk nesten samme effekt da, som når alle synder mirakuløst fordufter når drittsekker dør. For liksom å veie opp for godordene, var det en som hadde funnet på å beskrive meg som ”latterlig,” og da ebbet noe av lufta ut av ballongen min. Heldigvis fant jeg ut av spøken med litt detektivarbeid, og jeg er nå nesten helt sikker på at jeg ikke har en erkefiende i klassen.

Festen etterpå var en uforbeholden suksess, noe den tross alt måtte bli når så mange hadde jobbet så lenge og hardt uten søvn. Natten ble kanskje ikke riktig så lang som artige tunger i ettertid skulle ha det til, men fire timer på dansegulvet nesten uten pause er likevel en innsats nachspieldronningen må si seg fornøyd med.

PS* Takk for turen til dere som jeg har skjønt dumper innom her av og til.
Og til de av dere som sa dere var redde for å kommentere: Blogging ikke bare er for bloggere.
Det er ikke farlig, jeg lover!