Det er ikke pent å glo.
Etter å ha bodd åtte år i Oslo og fått oppdragelse nr. 2 når det gjelder byens bestirrelsesnormer, var det litt av en prøvelse å komme hjem til bygda der det råder en helt annen standard for hvor mye man kan glo før man blir ansett som gal.
I byens møter
mellom fremmede bestreber man seg til det latterlige på å unngå å møte andres blikk. På en stappfull morgentrikk er det
nærmest umulig å finne en ledig siktbane så man slipper å erkjenne at
det også er andre passasjerer til stede.
På bygda er det stikk motsatt. Allerede første dagen merket jeg at noe var muffens. Jeg var på vei til butikken. Foran, langs en rettstrekke på gangveien, oppdaget jeg to jenter i 16-årsalderen. De stod begge snudd i min retning, og gjorde ikke mine til å vende blikket bort. Da jeg kom i høre-rekkevidde sluttet de attpåtil å snakke, og begynte ikke igjen før jeg var forbi. En slik opplevelse er som skreddersydd for å skape paranoia.
Etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer oppmerksom på fenomenet. Å passere et kafevindu føltes som å gå på en catwalk, kaffekos på verandaen var for sceneshow å regne. Til og med i full fart i egen bil følte jeg meg beglodd. Jeg la merke til alt dette fordi jeg hadde lært meg å bruke sidesynet på en mer diskret måte, i stedet for å vri hele nakken i skamløs mangel på sjenanse.
Da jeg begynte å bli reintegrert i lokalmiljøet; ble minnet på gamle kjente jeg hadde
glemt, og lærte nye navn og fjes, ble også jeg mer bevisst på å følge
med på forbipasserende. Jeg måtte jo passe på å hilse i tilfelle jeg
møtte kjentfolk. Den verste kardinalsynden på bygda er tross alt å bli
oppfattet som overlegen. Den ulidelige stirringen viste seg altså ikke
bare å være speiding etter rariteter, etter fiender eller potensielle
ofre for baksnakking og ryktebørs. Noen ganger glor man rett og slett
bare fordi man ser etter en venn.
Med denne innsikten fikk jeg ro i sjelen. Nå bryr jeg meg ikke lenger om stirring, om folk gjør helomvending og stiller seg opp med kikkert og lupe når de møter meg, kan de få holde på til krampa tar dem før jeg ofrer et gram irritasjon. Og om jeg skulle komme i skade for å kikke litt for lenge på en person som viser seg å være ukjent, er det ikke verre enn at jeg sender en hilsen, et smil og et nikk uansett.
Dette minner meg om en gang jeg satt på en stappgull trikk og kom i skade for å feste blikket ved ei jente som ikke kunne slutte å bråke, fnise og vri seg i setet, og plutselig hørte jeg henne si "ikke se, men hun i grønne genseren sitter og stirrer på oss. Kanskje jeg skulle gå bort til henne og spørre henne hva i helvete det er hun glor på".
På det lille stedet jeg kommer fra er det egentlig ikke noe problem.
I Oslo tror jeg man må se i bakken før folk blir fornøyde.
Så den klassiske grøsserfilmscenen har rot i virkeligheten?
Byfolk kommer inn i landsbyens lille vertshus. I det de trår innenfor døren blir det livlige lokalet helt stille. Alle ser på dem mens de setter seg. Selvom praten snart tar seg opp, er det noen som uavbrutt stirrer på byfolkene.
Klart det Tor Andre. HaDer har du bygdenorge i et nøtteskall.
Hehe, å lese dette var nesten som å være på besøk i "min egen" bygd. Forbereder meg allerede på å bli beglodd under sommerens besøk.
For noen år siden dro jeg på sommerferie til hjembygda (Lesja!), og hadde selvsagt med meg min tilkommende. Han er en ivrig fisker, så vi dro nedi Lågen på kvelden, og fisket ivei i nærheten av ei bru. Det her var i slutten av juni, så klokka ble både tolv og ett om natta (kanskje ikke så mye napp på den tida, men deilig var det lell). Plutselig hører vi en motor, og en kjøredoning av verste rånemerke kommer dundrende mot brua. Når den ser oss slakker den farten, snegler seg forbi, og fyren foran rattet med skitten caps stirret godt og lenge på oss før han fes videre. 20 minutter senere kommer en prosesjon av 4 biler, den ene mer rånete enn den andre, alle glir saaaakte og gloende forbi, revver opp og forsvinner. Tror liksom vi bidro med nattens underholdning for en håndfull av Lesja's desperate unge menn.
En ting i samme gate som det er interessant å observere, er den lille bygdas utvikling mot byforstad. Min hjembygd (som jeg forlot for noen år siden) ligger forholdsvis tett ved en av de større byene. Folketallet har bortimot kvadruplet seg de siste 20-25 årene, og med det oppstår en del sosiologiske forandringer.
Fra å ha fullstendig oversikt over innbyggernes familieforhold og generelle gjøren og laden, er de innfødte nå i ferd med å miste kontrollen over sine tilflyttede medbygdinger. Det medfører blant annet kommentarer som dette fra eldre familiemedlemmer: "Jeg var på samvirkelaget i dag, men det var INGEN der jeg dro kjensel på.."! Jeg prøver å si at det er ganske vanlig mange steder å ta en tur på butikken uten å treffe kjente, men det fører bare til grøssende hoderysting fra den andre siden.
Man kan med litt godvilje forstå usikkerheten som oppstår blant de innfødte i slike situasjoner, for som du sier; av og til glor man rett og slett etter en venn..
Men du, dere.. jeg elsker å stirre. Jeg blir så utrolig fascinert av noen mennesker. Hvordan de oppfører seg, hvordan de går kledd, hva de prater om. Ofte fordi jeg synes de er rare og annerledes. Men noen ganger stirrer og stirrer jeg rett og slett fordi vedkommende kanskje er veldig pen.
Når jeg var liten stirret jeg mye. Jeg la det av meg fordi mamma og folk rundt meg sa det ikke var pent. Men jeg har gitt etter for det de siste årene. Fordi jeg ikke klarer å la vær å kikke og observere.
(Så nå er jeg kanskje en kikker for å regne?)
Synes ikke det gjør noe om folk ser litt mer på hverandre.
Hehe, jeg elsker å stirre selv, men merker at folk i Tromsø i de siste 10 årene har forandret seg mye, før var det ikke så mange som reagerte om jeg stirret når ser folk rart på meg når de oppdager at jeg stirrer. Jeg sitter f.eks på en benk på et kjøpesenter venter på de jeg skal møte f.eks, Hvorfor ikke bruke tiden med å stirre på folk som går forbi meg. Jeg ser på klær, hårfrisyrer, rumpene på mannfolkene, smykker, ansiktene, reaksjonene og måten de går på. Jeg elsker det, men noen ser rart på meg og trur jeg er helt gal. Men så lenge jeg ikke sitter der å krangler med meg selv så er jeg nok ikke gal, hihi.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/116095
