Foreldreproblemet - den endelige løsningen.
Det er ikke helt stuerent for en barnløs type som meg å blande meg borti hvordan folk oppdrar ungene sine. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det er å ha barn, hvor slitsomt det er å få endene til å møtes, hvor håpløst det er å sitte fast i tidsklemma og hvor store krav som stilles fra alle kanter. Jeg har imidlertid jobbet en del med barn og unge, og jeg vet godt hvor slitsomt og håpløst det er å plukke opp restene etter foreldre som blåser en lang marsj i barna sine.
Mitt forslag er derfor å tvangssterilisere alle så snart vi kommer i kjønnsmoden alder. Så kan vi søke om å få rørene åpnet når vi mener vi har fått økonomien på plass, og har tid, krefter, evner og lyst til å skape et nytt menneske.
Et slikt tiltak er selvfølgelig ikke problemfritt. For det første har ikke legevitenskapen kommet så langt at steriliseringer lett lar seg omgjøre. Likevel, med tanke på jordens økende overbefolkning, hadde dette usikkerhetsmomentet kanskje gjort mer gagn enn skade.
Det er klart at de som skal godkjenne omgjøringsoperasjoner ville fått et betydelig ansvar i rollen som Gud. Etiske hensyn taler sterkt imot innføring av tvangssterilisering. Men hvor er etikken i å stille seg på sidelinjen og bivåne at enhver idiot kan pule på seg en unge, særlig når det virker som det bare er idioter som gjør det? Kanskje må vi bare innse at naturen ikke har kommet med den beste løsningen for utvikling av menneskerasen, og at vi har muligheter til å perfeksjonere kunsten?
Alternativet til et såpass drastisk prosjekt, er at vi kan tenke litt mer gjennom hva vi vil med ungene. Kanskje kan noen av oss innse våre begrensninger og bli flinkere til å bruke prevensjon? Kanskje kan de som velger å videreføre sine gener prøve å ta ansvaret på alvor?
Spør du meg, kan de gjerne starte med å holde kjeft med sytingen om hvor travelt det er med foreldremøter. Dette er kanskje ikke noe man tenker på i aktens hete, men foreldremøter, kakelotteri og kostymedesign er en ubønnhørlig konsekvens av ubeskyttet sex, og det må dere bare finne dere i.
Barnehage for smårollinger er oppbevaringsanstalter, glattceller for avkom av folk som har hoppet over planleggingen. Lovforbud mot heltidsarbeid er likevel ikke veien å gå etter mitt ringe skjønn. Potensielle foreldre får tenke seg nøye om, vurdere alle alternativer, og hvis de ikke føler de kan stramme inn livreima og jobbe mindre, men likevel velger å sette barn til verden, så får de heldigvis som regel de livene – og de barna de fortjener.
Helt enig med deg Tonje!
:oD
Skyting fra hofta og ikke uten å treffe blink, gitt!
En annen mulighet er å levere egg og sæd til bydelen så kan de ha ungen i en pappeske til konfirmasjonsalderen
Nå lærer ungene mye bra i barnehagen også, da. Å omgås andre mennesker, for eksempel, og det er kjekk lærdom å ta med seg videre i livet.
En ikke uvesentlig del av problemet ligger i at det i mange bransjer ikke er greit å komme så sent på jobb at du har hatt tid til å få barna i barnehagen eller gå hjem ved de tider barnehagen stenger (Som - og mange vil bli overrasket over dette - ofte er fire, halv fem. Det passer veldig godt inn i et barnedøgn (da er det faktisk bare fire, fem timer til leggetid), men ikke i arbeidslivet)
Hvis mor og far kom på jobb si halv ti, fordi de har spist frokost med ungene, levert dem i barnehagen uten alt for mye stress og mas, og brukt den tiden det tar å komme seg til jobb for så å gå hjem halv fire, betyr dette at de jobber sekstimersdag.
Kanskje vi kan erkjenne at det er nyttig for samfunnet at vi får barn og at disse barna blir lykkelige. Og så belønner vi folk som tar seg godt av barna sine ved simpelthen å gjøre det mulig for dem å gjøre det, for eksempel ved å innføre sekstimersdagen. Fint om dette fikses i god tid før jeg blir mamma ;)
Tvangssterilisering. De som ikke er smarte eller har flinke nok til å planlegge har ikke rett til å få barn. Tonje, det har faktisk vært prøvd før: I Norden ble sigøynere, tilbakestående og mentalt syke tvangssterilisert i løpet av det forrige århundret. Du burde kanskje sette deg inn i menneskerett, for ikke å snakke om menneskevett, før du uttaler deg om hvem som har rett til barn eller ikke. Ifølge tidligere blogger hadde du selv ikke vært satt til verden om moren din hadde vært litt mer "gjennomtenkt".
Den endelige løsningen som er til det beste for barna finner du her:
http://knutstianolsen.weblogg.no/171105034857_barnehage_eller_kontantsttte.html#comment
Hvis du noen gang får barn ville det vært morsomt å høre om du hadde samme syn på saken etter et par år i morsrollen. Det samme gjelder alle dere andre som uttaler dere så kategorisk og selvsikkert om saken.
hvis du siktet til meg shecat, så vil jeg få opplyse om at jeg har barn...
:o)
"Barnehage for smårollinger er oppbevaringsanstalter, glattceller for avkom av folk som har hoppet over planleggingen.", sier du.
Det er noe av det dummeste jeg har lest i dag.
Knut Stian: Nei, den var i utgangspunktet til Tonje...
Hvordan står det til på Universitetet i Oslo for tiden? Få barn, mye fantasi og laaangt til resten av verden?
Pip-Pip fra ytre verdensrom: Barn er veldig hyggeige skapninger som kan håndteres på litt forskjellige måter. De synes det er trivelig å leke med andre barn og de synes det er fint å være hjemme!
Jeg er ingen kategorisk motstander av barnehagen, bare så det er sagt. Jeg tror ikke at barna blir monstre av å være der, selv hver dag fra 8 til 4 fra de er født, men jeg fatter ikke hvorfor folk absolutt skal sette unger til verden som de ikke har tenkt å tilbringe tid med. Hvorfor, spør jeg. Vær vennlig og forklar. Det blir som å kjøpe seg en bukse som bare henger i skapet.
Liv:
Noen ganger hadde det vel vært like greit både for meg og andre om mamma hadde tenkt annerledes.
Ellers virker det som om du tror jeg er seriøs med tvangssteriliseringstanken, men det er jeg altså ikke. Jeg bare fleipa. Alle skal selvfølgelig kunne få barn; både smarte, dumme, tykke og tynne, de som planlegger hele livet og de som glemte en pille.
Jeg ønsker imidlertid at alle tenker seg godt om før de gjør store, alvorlige, livsforandrende valg som får konsekvenser for mange flere enn dem selv. Å få barn er ingen rett noen kan dele ut, men det er ingen plikt heller. Jeg vil at folk skal være bevisst på det å få barn, se på det som et valg og ikke bare noe som skjer når tiden kommer.
At ordningene ikke ligger til rette for en god balanse mellom jobb og familie, burde ikke komme som et sjokk når man plutselig står der med et spedbarn. At systemet ikke er perfekt, betyr ikke at vi som individer kan skrive fra oss alt ansvar.
Dere foreldre har så mye dårlig samvittighet at det nesten ikke er noe gøy å pirke borti dere.
Barn trenger tenksomme foreldre. Da er det et poneg at de tenksomme ikke tenker så mye at de ikke blir foreldre. Personlig tenkte jeg en periode på foreldrejobben som så vanvittig stor og krevende. Det er den ikke. For tida tror jeg mange foreldre har/burde ha dårlig samvittighet ovefor seg selv fordi de hele tiden tar hensyn til barnet. Men barns oppvekst og barneoppdragelse er interessant og viktig og kan godt få større oppmerksomhet.
Kanskje vi burde fjerne pensjonen for de som ikke har barn, hvorfor skal andres barn betale for deres alderdom?
Hei og hopp, her har åndsnivået tatt ytterligere et skritt mot grøfta. "Barnehage for smårollinger er oppbevaringsanstalter, glattceller for avkom av folk som har hoppet over planleggingen." "Jeg fatter ikke hvorfor folk absolutt skal sette unger til verden som de ikke har tenkt å tilbringe tid med."
Diskusjonen om barnehager og oppdragelse er faktisk ganske viktig, og slike retarderte ytringer illustrerer helt genialt behovet for et minimum av innsikt i emnet. Den innsikten trenger man ikke barn for å få.
La oss starte grunnkurset: I tillegg til en del helt innlysende fordeler ved at barn treffer jevnaldrende, vil de aller fleste foreldre gjerne ha en selvstendig eksistens utover å være forsørger og oppdrager. Som en følge av dette ønsker mange å fortsette i jobben/studiet/en eller annen virksomhet som ikke lar seg kombinere med å ha barna rundt seg kontinuerlig. At noen tolker et behov for å delta i samfunnet som selvstendig individ som et signal om at man ikke vil være sammen med barna er ynkelig, ressursvakt, uvitende og barnslig.
For ordens skyld: Jepp, jeg har barn i barnehagen, jepp, jeg er helt overbevist om at det er rette for dem, jepp, jeg er står helt grunnstøtt i vissheten om at jeg er en god far, jepp, jeg liker å ha ungene rundt meg, og jepp, jeg er veldig glad for at jeg kan gjøre andre ting enn å passe barn hele dagen. Nei, jeg har ikke det minste snev av dårlig samvittighet, og jeg er veldig glad tonjes oppfordring til at man blir værende hjemme med den kvinne- og barnefiendtlige kontanstøtten ikke ser ut til å nå frem til særlig mange av de som har et reelt valg.
Uten å sette i gang noen lengre forsvalstale for grunninnlegget til Tonje må jeg få si at enkelte tydeligvis har litt problemer med sjanger og det å sette ting på spisse for å få frem et poeng.
Når det er sagt har jeg i likhet med Tonje møtt mange, mange, mange barn og unge (og voksne) som hadde hatt godt av foreldre som hadde hatt beskyttet sex i stedet for å få barn da de fikk dem. Jeg har snakket med så mange som har det vondt fordi foreldrene hverken hadde tid, forståelse eller overskudd til dem. Jeg ser ukentlig barn som knapt nok ser sine foreldre fordi de først er i barnehagen eller skole og fritidsordning etterfulgt av organiserte aktiviteter med andre voksne enn foreldrene. Foreldre på sin side har tatt på seg masse verv av ymse art og tilbringer også flere dager i uken med møter og kakebaking osv osv, gjerne ispedd litt overtid. Så blir det kveld og poden skal i seng. Og ingen har egentlig hatt samtaler eller tid med hverandre. Eller hva med dem som bare gir faen. Det er mange nok av dem også. Jeg har flere historier enn jeg skulle ønske jeg hadde.
Det er IKKE godt forhold til barna sine. Og nei, alle gjør det ikke slik eller variasjoner over temaet, neppe de fleste engang. Men mange nok overser sine egne barn og deres behov til et punkt hvor det minner om eller er barnemishandling. Og DET gjør meg rasende og får meg til å nikke delvis enig i uttalelser fra Tonje som "enhver idiot kan pule på seg en unge".
Hvorfor folk som har et normalt forhold til barna sine og jobben skal la seg hisse opp over uttalelser som helt tydelig kommer fra nære opplevelser av vonde forhold for barn er meg komplett uforståelig. Hvorfor er det feks Tonje og meg som ikke har barn som lar oss hisse opp over manges elendige behandling av egne barn? Jeg ville jo trodd at folk med barn selv ville vært blant de første til å rope opp når barn har det vanskelig. Men tydeligvis ikke - dere er mer opptatt av å forsvare deres rett til å jobbe og har barnet i barnehage til å se at for mange er feks bare det starten på å aldri bli kjent med sitt eget avkom.
Det går an å reagere negativt på ting uten at man tar det personlig (og selv om man ser at ting er satt på spissen), og det er kanskje ekstra lett å gjøre det når budskapet synes å være at barnehageforeldre er dårlige foreldre, forøvrig en stygg fornærmelse mot landets pedagoger.
Som sagt har jeg ikke barn ennå, og ta-det-personlig-påstanden preller derfor av som vannet på gåsa. Når jeg en stor og vakker dag får barn, kommer de imidlertid til å tilbringe deler av dagen i barnehage, til beste både for seg selv og sine foreldre. Dette ser jeg ikke på som en nødløsning forårsaket av at samboeren min og jeg ikke kommer fra slike kår at vi kan kutte ut arbeidslivet mens barna er små (hvor mange har så god råd?). Tvert imot ser jeg på det som en mulighet for både oss og barna, dersom vi er så heldige at vi får barnehageplasser. En slutter da ikke å være et eget individ selv om en får ansvar for et annet, og en blir ikke en dårlig far/mor av å la være å fotfølge barna døgnet rundt. Og forskningsrapporter som sier at barnehagebarna blir tapere når de blir eldre, de skal du lete lenge etter. Gi meg gjerne mer tid til familien når jeg får barn, men ta ikke fra meg muligheten til å ha en egen verden i tillegg til mammalivet.
Delirium, ja. For det første: Utgangspunktet ditt er fullstendig på jordet. Foreldre som lar ungene gå i barnehage er minst - minst - like opptatt av sine barns ve og vel enn de som lar dem surre rundt hjemme. Det er også ganske pussig å hevde at foreldre som har arbeid ikke er like skikket til å ta seg av barn som foreldre som ikke jobber. Det er som regel ikke så kontroversielt å hevde at foreldre med en givende jobb representerer en form for ressursrikdom som kan bidra til både materielt og emosjonelt tryggere rammer for barna.
For det andre - "...de først er i barnehagen eller skole og fritidsordning etterfulgt av organiserte aktiviteter med andre voksne enn foreldrene." Gid. Dette hørers jo ille ut. Andre voksne enn foreldre og greier. jepp, det er skumle saker. Hold dem hjemme hos mamma fra morgen til kveld. Best slik. For det er mamma som kommer til å bli hjemme.
For det tredje var det lite i Tonjes opprinnelige sitat om barnehager som tydet på at det dreide seg om spesifikt vanskeliggstilte barn, og for det fjerde kan du jo spørre barna som sliter med foreldre som jobber overtid om de ville foretrukket å ikke være født. For øvrig er det selvsagt en rekke barn som blir dårlig behandlet, men det er for det første en helt annen debatt enn om barn skal gå i barnehage. Dessuten: Barnehager er spesielt velegnet for barn som lever under vanskelige hjemmeforhold.
For det femte trenger jeg ikke å forsvare min rett til å arbeide - det er en innlysende og selvforklarende rettighet, i tillegg til at det er samfunnsøkonomisk nødvendig. Det er i det hele tatt svært merkeverdige synspunkt som hevdes i innlegget ditt.
Hvis vi først skal diskutere, er det fint om vi snakker om samme sak. Jeg mener altså ikke at barn aldri skal i barnehage. Jeg mener at opp til de er rundt to år, burde det ikke være nødvendig å ha dem der på heltid, med mindre det overhodet ikke finnes en annen løsning.
Denne løsningen bør man kanskje ha tenkt litt på før man står midt oppe i situasjonen.
I tillegg var barnehager egentlig en marginal del av det opprinnelige innlegget. Alt jeg ville si, er at jeg syns det virker som folk tar for lett på det å få barn.
Takk for oppklaringen, Tonje. Det hadde sikkert boblet over av frustrasjon hos meg også, hadde jeg jobbet med forsømte barn daglig.
Så lenge vi umulig kan påvirke hvem som får barn, må vi konsentrere oss om etter beste evne å fange opp de som forsømmes, og der ser jeg på både slike institusjoner som jobben din og gode barnehager som en del av løsningen. Gjerne obligatoriske foreldrekurs også. Og tilfredse voksne som klarer å balansere eget liv med det å ta seg av barna sine.
"Familieplanlegging" tenker jeg ordet som ikke står her skal være.
Det tar tid å ha unger og unger fortjener foreldre som er modne nok til å ta det ansvaret det er å være foreldre. En unge har aldri skyld i seg sjøl - det har aldri satt seg sjøl til verden. Tonje har sin fulle rett til å uttrykke seg i det ordlaget som hun gjør og jeg skjønner godt hva hun mener og hvorfor hun sier det hun sier. Det er for mange unger der ute som ikke får det de trenger, og jeg tror at det søren meg ikke blir lettere å vokse opp. De utfordringene en vanlig norsk statsborger står overfor i samfunnet, og verden ellers, blir bare større og da blir det kanskje viktigere enn noen gang å ha foreldre som makter å gjøre barna kompetente til å forholde seg til et slikt samfunn.
Jeg tror det kan være greit å tenke på at for 50 år siden hadde vi et totalt anderledes syn på hvordan barn skulle ha det, og mange var skråsikre på at den måten var best. Det er jo ikke sikkert vi er inne i den beste blandingen nå når det gjelder fordeling mellom hva som er familiens og samfunnets oppgaver.
Jeg er både feminist og har barn og valgte å gå langt ned i økonomisk levestandard for å være hjemme med mitt barn lenge. Jeg sier ikke at alle må velge som meg, men jeg tror flere både barn og voksne kunne ha glede av å bruke mer tid i familien. Barnetiden er kort, men en veldig verdifull del av livet.
En annen detalj er at jeg ser en kommentar over her som dessverre er vanlig, at de som ikke har barn ikke vet helt hva de snakker om. Jeg er glad for de synspunktene jeg gjorde meg før jeg fikk barn, bl.a. mens jeg jobbet i barnehage. Noen av dem var på siden av hva som var standard og det er lettere tror jeg å danne seg egne oppfatninger når man ikke står midt i en situasjon, da glir man lettere inn i det som er rådende kultur.
Er det virkelig sånn i dag at man må ha barn i barnehagen for at poden skal treffe jevnaldrende? I så fall har jeg blitt langt mer skeptisk til barnehage etter å ha lest denne diskusjonen.
Det er vel litt ulike ettersom hvor man bor, men det er overdrevet i alle fall. Argumentet kan også brukes som grei forklaring for å unngå dårlig samvittighet.
Man kan spørre seg om det en to-åring trenger mest er å være mye sammen med andre to-åringer? Jeg kan argumentere for barnehager jeg, og det er heller ikke bare ungen sitt behov som skal passes på i familien. Men når man argumenterer utfra barnas behov så kommer gjerne dette argumentet med at det ikke er unger å leke med hjemme. Da syns jeg man kan se på flere behov som unger har, f.eks behovet for å sulle rundt i verden i sitt eget tempo, å være hjemme, å leke med en annen unge lenge uten å bli avbrutt, å finne på noe etter å ha kjedet seg litt, å ha det stille, å sove ferdig, å spise langsomt. Mye bra med barnehager men det er et system der man har mange unger inne på et lite areal, det er høyt støynivå, og for å få det til å fungere så er det mange rutiner i løpet av dagen. Vi spiser klokka 11.
Med en fødselsrate paa 1.83 kan vel norske menn og kvinner knapt sies aa ta lett paa det aa sette unger til verden.
Er det ikke en menneskerett å få barn? Det smaker av diverse avlagte raseteorier at bare de som kan ta vare på seg selv og ungene sine på en glimrende måte har den retten. I tillegg å si at unger med dårlige foreldre ikke har livets rett er bare latterlig.
Jeg har selv gått gjennom mange og dyre psykologtimer for å kunne leve med skaden foreldrene mine gjorde, men herregud jeg er glad for at jeg lever. Hva jeg har gjennomgått har tross alt gjort meg til den jeg er.
Liv er verdifullt og kan aldri bli perfekt. Vi er alle individer, og må få lov til å leve som det, på godt og ondt.
Liv: Det er aldeles ingen menneskerett å få barn. Ta et kjapt googlesøk på Declaration of Human Rights, så finner du ut hva menneskerettigheter er. Foreldre har ingen som helst rett til å få barn (hvis du ikke kan få unger, så har staten ingen plikt til å garantere at du på en eller annen måte får det), foreldre har tvert i mot en lovfestet plikt til å ta vare på ungene sine.
Devoto: Se følgende sitat fra starten av Tonjes innlegg: "Jeg har imidlertid jobbet en del med barn og unge, og jeg vet godt hvor slitsomt og håpløst det er å plukke opp restene etter foreldre som blåser en lang marsj i barna sine." Dette sier vel klart at innlegget handler om barn hvis foreldre har blåst en lang marsj i dem. Og hvor min kommentar kom fra. Jeg har ogå store problemer med å se hvor i min kommentar jeg har hevdet at "foreldre som jobber og har barnet i barnehage er dårlige foreldre".
Og hvis du synes jeg mener det er merkverige synspunkter jeg hevder i min kommentar så trenger du å tilbringe litt tid med folk som ikke har hatt det lett.
Marion og Devoto: Jeg kan ikke se noe i mitt innlegg som sier at jeg mener at barnehager er et onde. Selv ikke hvis jeg leser det en gang til. Det ville vært veldig rart ettersom jeg mener barnehager kan være en bra ting. Men jeg mener fortsatt at det ER underlig at en del foreldre og fremtidige foreldre ikke ser poenget med hvor mye / lite enkelte foreldre bryr seg om sine barn, men henger seg opp en en barnehagediskusjon som ikke har så mye med innlegget til Tonje å gjøre - mens de lukker øynene for det egentlige poenget: At det finnes barn og unge som har det vondt pga kjip barndom og fordi de ikke så sine foreldre.
Og Devoto: Det finnes barn som ikke snakker med sine foreldre på mange dager fordi de aldri er hjemme med hverken mor eller far - enten fordi foreldrene skyfler barna fra sted til sted, eller kanskje fordi de gir blanke. Mener du at disse ungene har et nært forhold til foreldrene sine? At det er bra barneoppdragelse? Eller mener du som meg at disse menneskene burde ventet en stund med å få barn til de hadde tid og overskudd til å ta seg av dem?
Og din kommentar om at "og for det fjerde kan du jo spørre barna som sliter med foreldre som jobber overtid om de ville foretrukket å ikke være født" minner mest om katolikkenes diskusjon om prevensjon. I teorien vil enhver seksuell akt mellom mann og kvinne som involverer prevensjon være å velge at et barn ikke blir født. Og noen burde nok brukt prevensjon en stund til, og andre igjen fortrinnsvis hele livet.
Jeg tenkte ikke spesielt på barnehager, men jeg tenkte ikke bare på "barnevernsbarn" heller. Jeg tenkte på alle foreldres, og potensielle foreldres, forhold til barn og oppdragelse, og at vi alle bør bli mye mer bevisst på hva vi driver med, enn det ser ut til at vi er i dag.
Jeg vil påpeke at jeg heller ikke tenker bare på "barnevernsbarn". Men jeg trengte å dra det frem for å vise en spiss på diskusjonen - at det ikke dreier seg om kritikk av vanlige oppegående folk med barn. For av en eller annen grunn virker det som om det er den gruppen med mennesker som tar kritikk ikke ment for dem dødelig personlig.
Jeg for min del fant mitt hjørne av diskusjonen som jeg måtte si noe om.
Delirium: Skal du sitere - sitér. Ikke finn på noe du synes jeg skal mene for å få det til å passe akkurat det du har lyst til å argumentere for. Det er ikke vanskelig, bare prøv, så skal du se det går helt fint. Eksempel på sitat: "Barnehage for smårollinger er oppbevaringsanstalter, glattceller for avkom av folk som har hoppet over planleggingen."
For øvrig vil det uansett, og under alle mulige samfunnskonstruksjoner, ordninger og normer, finnes barn som har uskikkete foreldre. At det skal være et spesielt økende problem er selvsagt ikke tilfelle. Tvert imot - lettere tilgang til/økende åpenhet og aksept for prevensjon og abort har jo åpenbart ført til at det kommer færre uønske og flere ønskede barn, og sammen med generelt økende velstand og utdanningsnivå virker påstanden om at dagens foreldre er så veldig uskikket nokså avsindig.
Dessuten: Det hevdes fra stadig flere hold - bl a Tonje - at dagens foreldre har så veldig dårlig samvittighet. Har de egentlig det, da? Eller er det av en eller annen reaksjonær grunn mange som nå ønsker på fremstille det som om et travelt arbeidsliv nødvendigvis går på bekostning av barna? Det er uansett bare sprøyt. Barn har ikke vondt av aktive foreldre som henter impulser andre steder enn fra utsikten ned i barnevogna. Derimot ville jeg trolig hatt dårlig samvittighet for å hindre barna en fin, rik og trygg tid i barnehagen, og ikke minst dersom jeg skulle hoppe av arbeidslivet for bare å surre rundt hjemme med barn.
Forøvrig, Delirium, det hender det relativt ofte jeg ikke ser eller snakker med ungene mine på flere dager, og ja, de har et nært forhold til hverandre , og nei, det skader ikke barna i det hele tatt, og det har ingen ting med god eller dårlig oppdragelse å gjøre. Hva i alle dager slags forhold mener du foreldre og barn skal ha til hverandre? 24-timers?
*veive oppgitt med hendene og henvise til egen blogg*
"Alt jeg ville si, er at jeg syns det virker som folk tar for lett på det å få barn."
Hvorfor får vi da 1.7 barn per familie i Norge? Vi får ikke NOK barn, det er det som er problemet.
Dessuten synes jeg du kommer med håpløse argumenter enkelte ganger. Når du første får barn, så skal du være hjemme med det, iallefall til de er to år. Kan være både enig og uenig i det.
En må også ta hensyn til det faktum at de anbefaler sterkt at du får barn tidlig i 20-årene. Hvem er vel etablerte, har anledning til å ta seg fri for å være hjemme og er klar for et slikt ansvar som 20-åring? Kanskje noen, men ikke alle.
Ikke engang 30-åringer har i mange tilfeller anledning til det. Og skal disse da ikke få barn?
Selv var jeg knapt hjemme i mitt barns første leveår fordi selskapet jeg jobbet i gikk konkurs og jeg måtte ta meg langt dårligere betalt jobb. Siden jeg ønsket min familie alt det beste, jobbet jeg mye overtid og klarte å beholde hus og bil.
Skulle kanskje barnevernet kommet og tatt han fra meg da, siden jeg ikke hadde tid? Eller burde jeg faktisk vært sterilisert i utgangpunktet, selv om da så alt veldig fint ut? Mye kan skje på 40 uker og 2 dager av et svangerskap. Men du tror kanskje at barn fortsatt kommer med storken?
Har nå lest om barn og barnehager til øyet ble stort og rødsprengt. Det virker som om de fleste er ute etter å forsvare sine egne valg og det er greit for meg. Men har de som er foreldre virkelig tenkt på om barnehagen er det beste stedet for barnet? selv har jeg to barn på 7 og 4. Var 19 når føreste mann kom og surret rundt med henne i tre år (altså vi gikk tur hver dag, gikk på sang og svømming,leste bøker..osv...jeg mener jeg var en god mor) før jeg fant ut at hun kunne gå i barnehage og jeg kunne studere. Hun stor trivdes fra første dag og lurte på hvorfor jeg kom å hentet henne tidlig (kl.15.00). Nå er hun skolejente og elsker SFO. Hun er et sosialt lite vesen og har det supert.
Så ble jeg tobarnsmor når jeg var 22, studerte videre mens pappaen tok pappaperm. Ett år gammel ble minstemann sendt i barnehage og de gikk fint i to år, så begynte styret. Hun ville ikke gå, grudde seg i helgene til de var mndag, ble grinete..osv. Jeg fikk så dårlig samvittighet av å gå fra henne! Hun hadde ett ønske: slutte i barnehagen. Vi kom til at hennes trivsel var viktigst og sa opp fulltidsplassen som mange sto på venteliste for å kunne sette kloa i.Nå sover hun til ni hver morgen, står opp blid og glad, traller og snger, leker med dukkene sine og er kjempe forandret. Selv om det førte til at ting gikk litt på tverke for oss voksne og våre planer så var det verdt det. Lærdommen av dette må bli: alle barn er ulike, hva som er best for ett barn er ikke nødvendigvis bra for et annet! alle foreldr må være villige til å gjøre det beste for sine barn! Basta.
Marion: Klart det er en menneskerett å få barn, så sant du er fruktbar og istand til å ha sex. Hva med mentalt "tilbakestående" personer, burde de ikke få ha barn fordi de ikke kan passe på seg selv og andre? Man kan lære dem om prevensjon, men om det ikke fungerer (noe flere av oss ofte feiler med), skal man tvinge dem til abort eller sterilisasjon? Eller kanskje man like greit kan nekte dem å ha sex? Sorry, men å bestemme over egen kropp er faktisk en menneskerett, samme hvor ressursterk eller -svak du er.
Liv: Jeg er absolutt ikke for å aktivt gå inn og hindre folk i å lage barn, og jeg mener det å gjøre det vil være et brudd på menneskerettighetene, mer spesifikt på artikkel 16.
Som du sier: så sant du er fruktbar og i stand til å ha sex skal du ha lov til å sette barn til verden. Som en generell regel er jeg enig i det. Ikke fordi jeg tror alle som klarer å ha sex kommer til å bli gode foreldre, men den private avgjørelsen syns jeg skal forbli privat. Så får staten heller tilby støtte og veiledning til de som sliter.
Det jeg prøvde å forklare var at det slik jeg ser det ikke er statens ansvar å sørge for at alle på en eller annen måte får barn. Noen mener nemlig det. Og da du skrev at det var en menneskerett å få barn, oppfattet jeg det som at det var det du mente - rett til å få barn; ikke rett til ikke å bli hindret i å lage barn.
Til Devoto:
Jeg er veldig glad at den pappaen jeg vokste opp med ikke har samme syn på ting som deg. Jeg er også sjeleglad for at du ikke skal bli far til mine barn. Personlig tror jeg ikke barn synes det er noe særlig at faren ikke ser eller snakker til dem på flere dager relativt ofte, selv om jeg naturlig nok ikke vet hva dine barn føler.
Jeg mener bare at man skal passe seg for å undervurdere viktigheten av å ha daglig kontakt med barna sine. Og da mener jeg ikke den kontakten man har i bilen når ungene skysses til barnehage, trening eller øving i musikkorpset. Jeg mener den følelsesmessige kontakten man får når både barn og foreldre er sammen i rolige stunder der begge parter føler at man har tid og lyst til å bare være sammen. Det behøver ikke å bety at du må "hoppe av arbeidslivet for bare å surre rundt hjemme med barn" (noe du tydeligvis ser på som verdens mest bortkastede tid, tenk på forfremmelsene du går glipp av), eller at barna må gå hjemme hele dagene; det betyr bare at man passer på at barna ikke tilbringer 90% av sin våkne tid rundt i forskjellige institusjoner sammen med andre voksne - det være seg barnehage, SFO eller idrettslag og skolekorps. Jeg hadde personlig tatt det som et lite nederlag dersom førskolelærerne kjenner barnet mitt bedre enn jeg selv gjør.
Til Ida: godt sagt! jeg kunne ikke sagt det bedre selv =) ( og jeg er da heller ikke i din situasjon )
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/428898
