Spaltet.netCtrl+D

Veien til voksenlivet er lang og kronglete. Når man endelig kommer dit sier de at det er viktig å ta vare på barnet i seg. Det er frustrerende, man vet ikke opp eller ned på noe som helst. Å ta ansvar for seg selv og andre, å beherske impulskontroll, å tåle å gjøre ting man ikke nødvendigvis syns er så gøy og å sette pris på å kjede seg. Å bli voksen er blodslit.

Aller viktigst likevel, og aller vanskeligst – er kunsten å konversere med de voksne.

Voksne er en egen rase, en nokså fremmed rase for den unge som nærmer seg med nølende skritt. For det første er de ulidelig nysgjerrige; de spør og graver og mesteparten av tiden skjønner man ikke hvorfor de vil absolutt vil ha rede på alle disse detaljene.

Her tror jeg at ungdommen må ta sin del av ansvaret. I alminnelig dialog er det jo vanlig at man rullerer på spørsmålene. Kun de aller mest selvopptatte godtar samtaler i intervjuform. Men ungdommen spør aldri i retur.

Kanskje delvis fordi man har respekt for de voksnes privatliv, og erfaring med at spørsmål enten blir oversett eller besvart i tåkete former. De voksne holder kortene tett til brystet, spesielt når det gjelder historier som ikke stiller dem selv i godt lys. Folk med oppdrageransvar er gjerne mer kristne enn paven selv.

For det andre mangler unge ofte grunnleggende kunnskap om de voksnes favorittsamtale-emner. Om man vil bli godtatt i de voksnes rekker, kan det f.eks lønne seg å kikke på værmeldingen en gang i blant. I tillegg bør man ha en viss oversikt over slekt, venner og naboer. Ingenting er kjedeligere enn sladder om folk man ikke kjenner.

De voksnes ubotelige vitebegjær viser seg også når det gjelder interessen for hvordan ting rundt dem fungerer. Jeg har aldri følt meg så voksen som da jeg, på en sen sommerkveld i Marthas bakgård, oppdaget at jeg var i ferd med å fritte henne ut om hvilken leilighet en bestemt veranda hørte til, informasjon som strengt tatt er fullstendig uvesentlig for meg.

Det man skjønner etter hvert som man vokser til, er at alt ikke trenger være rasende festlig hele tiden. Som voksen er det sjelden at folk gjør narr eller hermer hånlig om man skulle komme til å si noe dumt. I det minste ikke før man har gått. Som voksen setter man pris på en samtale som flyter, på personer som er åpne og pratsomme, og da er det ikke så viktig hva som blir sagt, så lenge det blir sagt noe.

Til sist må man huske at det faktisk kan være en del å lære av de voksne, selv om de ikke alltid klarer å selge budskapet sitt på beste måte. Det skader ikke å ha litt respekt for levd liv og interesse for å høre hvilke synspunkter erfaringen har gitt dem. Så får man sortere ut det som ikke passer og forklare seg så godt man kan om det skulle bli slik at man må gå en vei de ikke liker.

Det trenger ikke være så ille å henge med voksne, og jeg tror jeg kan være komfortabel med å bli en av dem. Men mange kunne være litt mer åpne for at det er flere enn èn patent på voksenlivet. Kanskje går det an å være voksen samtidig som man går i hettegenser?