Hva jeg mener man innen sømmelig- hetens grenser kan tillate seg å tro
Det foregår en kristen-invasjon i norsk blogging. I hvert fall på bloggrevyen, som til tider ser ut som hovedorgan for kristenrørsla på nett. Ikke for å svartmale situasjonen, man kan ha det mye moro med religion. På islam.no har de en lesverdig spalte med spørsmål og svar til hjelp for muslimer i villrede, og ekspertene utviser imponerende ro og mildhet når de svarer gravalvorlig på spørsmål som:
Salam! Jeg lurer på om det er greit å ha samleie med kona for moro skyld. Er det lov å svelge sitt eget spytt under ramadan? Er det lov å spise marsipangris?
Nesten like underholdende, ikke jovialt kosemoro, men mer skrekkfilm- ”ikke tro sine egne øyne”- moro er det at Pastor Torp stikker hodet fram igjen. Hans mer hatefulle åndelige venner i Westboro Baptist Church har kanskje allerede inne bestilling på domenet godhatesnorway.com for alt jeg vet.
Siden det er så populært å fortelle folk hva man tror på kan ikke jeg være dårligere. Så jeg satte meg ned, bevæpnet med Wikipedia - og her kommer en stillingsrapport fra det jeg foreløpig syns jeg kan forholde meg til.
Helt grunnleggende tror jeg ikke på noe jeg verken har sett eller opplevd - og kun har hørt gjetord om fra usikre kilder. Dette betyr ikke at jeg ikke tror en kvart million finnes bare fordi jeg aldri har sett alle kronene samtidig. Jeg er utmerket klar over de røde tallene i lånerubrikken på skatteoppgaven, og regner med det er hevet over enhver tvil at jeg får føle konsekvensene selv om jeg ikke kan fysisk se dem.
Ignostikere mener spørsmålet om det finnes en gud er meningsløst fordi det er ubeviselig. På samme måte sier teologisk nonkognitivisme at religiøst språk og ord som gud (med stor G) er kognitivt meningsløse. I de tilfeller der folk tror at religiøse ord og symboler refererer til virkelige ting, slik som med ovennevnte kvartmillion, så sier jeg meg enig.
Samtidig er jeg en sucker for en god historie. Så selv om religion for meg kun er sosiale og historiske konstruksjoner, kan jeg likevel la meg forføre av poetisk ”sannhet”. Derfor vil jeg også kalle meg inklusjonist. Inklusjonismen mener at alle religioner har noe å fare med, men advarer mot blind tro. A.J. Stanley forfattet inklusjonistens trosberetning, og den går som følger:
Den har oppnådd suksess; som har levd godt, ledd ofte og elsket mye; den som har nytt respekt fra intelligente mennesker og kjærlighet fra små barn; den som har fylt sin nisje og utført sin oppgave; den som har forlatt en verden bedre enn han fant den..; den som alltid har husket å sette pris på jordens skjønnhet og aldri har glemt å uttrykke det; den som alltid har sett etter det beste i andre og delt av det beste han har; den hvis liv har vært en inspirasjon og hvis minne er en velsignelse.
Jeg tror det funker best i det lange løp å ta ansvar for egne handlinger, både når man har gått på en smell og når man har fått til noe bra. Jeg mener at det å tro på ”invisible man” - og på mange måter dermed sette sin lit til en kraft utenfor seg selv - gir en falsk trygghet som kanskje kan utsette eller dekke over lidelsen i en enkeltpersons liv, men som på samfunnsnivå er skadelig.
Omnisme stiller seg verken for eller mot bestemte gudesyn. Istedet hevdes viktigheten av å komme fram til en forståelse basert på personlig erfaring, engasjement og undersøkelse samtidig som man også må akseptere gyldigheten og legitimiteten av andres forståelse. Finn en sko som passer, og bruk den. Men ikke klag over at andre ikke passer inn i samme sko. Hit kan jeg strekke meg. Men kommer du og forteller meg at din sko er den eneste sanne, da syns jeg skoen din er teit.
Som god inklusjonist/omninist henter jeg derfor inspirasjon fra mange steder. Bare det beste av det beste er godt nok. Satanismen har for eksempel noen gode leveregler. -Ikke gi råd med mindre du blir spurt. -Ikke fortell om dine plager om du ikke er helt sikker på at folk vil høre. -Ikke klag over noe som du ikke trenger å utsette deg for. -Og ikke gjør seksuelle tilnærminger om du ikke har fått klarsignal.
Jeg liker Tao Te Ching, der det står: Seier i krig er ikke ærerikt og skal ikke feires. Det stammer fra ødeleggelse og skal sørges over. Jeg liker sufienes tro på at kjærlighet er projeksjonen av guds essens til universet. I Before Sunrise sier Celine; Hvis det finnes en gud, så er han ikke i hver og en av oss, men i rommet mellom. Hvis det finnes magi i denne verden, må det være i forsøket på å forstå noen, og i det å dele noe. Det kan jeg gå med på.
I shintoismen er ikke etterlivet noe å bry seg med, det som gjelder er å finne seg til rette i denne omgangen, ikke å forberede seg på det som eventuelt kommer etterpå. Jeg liker taoismens ide om at liv og død er to sider av samme virkelighet – at døden simpelthen er en transformasjon fra væren til ikke-væren. Du går tilbake dit du kom fra. Fuglene vet hvor det er, og den som ler sist ler best.
De sier det finnes ikke ateister i foxholes, og sikter da til at i skyttergraven finner alle kjapt sin gud. Jeg syns ikke akkurat at mennesklig desperasjon og dødsangst er noe særlig bevis for bibelens sannhetsgehalt, men jeg kan jo ikke love at jeg klarer å holde hodet kaldt om jeg skulle komme i en slik situasjon.
Inntil videre, om det skulle røyne på, prøver jeg først med et begrep fra psykologien: ”Downward social comparison”. Det er veldig enkelt og effektivt. Du forestiller deg bare noen som har det verre enn deg selv og vips så er du litt blidere.
Har du ikke samvittighet til dette, kan du bruke Piet Heins mer sympatiske versjon: I evighetens perspektiv er øyeblikket som et liv. Og omvendt.
For sannelig er jeg bare en liten flekk på historiens laken. Og snart er det over og da kan det være det samme med hele sirkuset. Men det var moro så lenge det varte, og det var jo - tross alt - alt jeg hadde.
Jeg må bare si at det er få ting som får meg i verre humør Piet Heins lille gullkorn der. Det er jo bare tragisk å tenke på.
He he he. Også jeg som blir oppløftet da! Hvorfor er det så tragisk, tenker du?
Fordi det gir en følelse av at det er så innmari kort. Jeg kommer til å bli en skrekkelig dårlig gammel mann. Bare kommer til å grue meg over at det hele er over :)
Jeg tenker helt omvendt jeg. Hvem vil leve evig uansett? Tenk så mye man kan gjøre i øyeblikket! Løft hodet du raske gutt. Glasset er halvfullt.. ;)
Å leve evig på Jorden har alltid fremstått som positivt på meg (tross alt eller til tross for). Men i «Himmelen»? Aldri i livet...
Veldig flott post med god gjennomgang av alternative livsanskuelser! Tror jeg skriver under på inklusjonisme/omnisme guidet av "det beste" slik jeg oppfatter mest konstruktivt for menneskelige relasjoner her på jorden.
Det er ikke noe i veien med å være snill og grei mot seg selv og andre. Og å vie sitt engasjement til å gjøre det beste ut av det ene livet man har her på jorda. Men hva med det radikalt andre! Hva om å finne livet dreier seg om å miste livet, at det er ved å glemme seg selv at en finner seg selv, osv. Selv om forholdet til det Andre kan forklares som vårt forhold til våre medmennesker (mer Hegelsk, og dagens dialektiske sosiologi: at det er i den andre at man finner seg selv) er det kanskje allikevel noe som er Ganz Andere, det fundamentalt andre, eller det Ene. Det er da det blir så lite hensiktsmessig å legge alt sitt engasjement i det dennesidige. Og livet er vel mer enn en kardemommelov? Den (post)moderne måten å tenke på, å plukke litt her og der etter eget forgodtbefinnende, blir for fordringsløs. Selve livet blir fordringsløst, når man ikke krever noe mer av seg selv enn det man selv bestemmer seg for å kreve. - Det skjer ingen resignasjon! Livet må på en måte forstås som det enkleste OG det vanskeligste som fins, det kan bare forstås i paradokset. Eller korset (altså et kors for tanken). Om man vil hente inspirasjon fra mange steder ("bare det beste er godt nok") så vil man nettopp aldri behøve å resignere. Da er man i beste fall "seg selv nok", i verste fall egosentrisk og hedonistisk. Jeg tror dette er et tema også i taoismen.
Det blir i så fall ikke meningsløst før etter at man har oppdaget dette andre. Har du opplevd dette andre? Hva om jorda egentlig er en diger ostekule, og vi alle bare går og venter på den store ostehøvelen som skal sende oss inn i evigheten. Hva om det? Man kan spørre til man blir blå. Mennesket har god fantasi.
Jeg ser også faren for at man blir egoist/hedonist, men er vi ikke forsikret mot det i og med at - religion eller ikke, vi er nødt til å forholde oss til andre mennesker. Og det funker jo best om man oppfører seg pent?
Heisann.
Dette var en fin artikkel.
Problemet med å ikke tro noe, er jo ikke noe problem i seg selv, og heller ikke det minste bekymringsverdig hvis det finnes et alternativ til himmelen (som reinkarnasjon e.l.)
Det skumle i dette store og hele bildet, blir jo i tilfelle man skulle havne i helvete.
(Men så lenge man ikke tror på noe sånt går det heller ikke å bekymre seg for noe sånt)
Så en annen gang noen påpeker at skoen din ikke passer er det som regel fordi de tenker at denne skoen virkelig ikke passer og er en fare for livet ditt!
Som sagt, sånt blir banalt så lenge man ikke tror på det.
Men andre dager er det for skummelt å leke rulett...
Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved....
Apgj 4,12:
Heisann! Synes ditt innlegg er morsomt jeg. :)
Deisme er også en interessant vri vedr de evige spørsmål
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/2449868
Jeg fortalte i går om den nye bloggen "Kristus sanne barn". Ikke helt min kopp te, men jeg lar meg fascinere. Og det er ganske lett. Én ting er at den er et mareritt for norsklærere. Denne posten har - så langt jeg...
