I
Breakfast at Tiffany’s møter vi sofistikert verdensmann og styrtrik brasilianer Josè Ybarra-Jaegar med hans umake New York-venner, babyfjeset Rusty Trawler og den stammende fotomodellen Mag Wildwood. Brasilianeren er like lite passende i deres selskap som en fiolin i et jazzband, skriver Truman Capote og spinner videre på en mulig forklaring:
Perhaps, like most of us in a foreign country, he was incapable of placing people, selecting a frame for their picture, as he would at home; therefore all Americans had to be judged in a pretty equal light, and on this basis his company appeared to be tolerable examples of local colour and national character.
En god venn, Kevin, sier det er håpløst å finne seg dame i Norge. Han skjønner seg ikke på dem, vet ikke hvem de er eller hva han kan forvente seg når han først har fått has på en. Så har han også endt opp med noen underlige partnervalg, med påfølgende resultat; et galleri av personer som han kanskje ville unngått om han hadde hatt en ramme som passet bildet.
Kevin og Josè er tapt i oversettelsen, fanget i ett av mange knutepunkter mellom møtende kulturer. Leger burde foreskrive slike kultursjokk på blå resept, for som überklisjen sier; mennesker lærer av hverandre, og et unikt potensiale for læring oppstår når folk møtes på tvers av kulturer.
Det geniale er at i kulturer som vår, der individualisme er den altoppslukende sannhet, blir vi rett og slett avhengige av jevne doser med kultursjokk. Ellers glemmer vi at selv unike individer som oss også kommer fra en kulturell bakgrunn.
Denne innsikten gjør seg godt i bakhodet, for eksempel i blodtåka rundt æresdrap og andre ensidig kulturforklarte negative handlinger og egenskaper. Kanskje kan man like gjerne finne elementer fra vikinghistorien for å forstå hvorfor Far Monsen drepte mor. Eller kanskje ikke. Man får ta det som det kommer, så lenge man er klar over at ”de andre” ikke er alene om å ha kultur, og at bunad er like etnisk som burka.
