Gammelt ræl og jesushode
Jeg gikk gjennom en kasse med gamle papirer i dag. Til skrekk & fordervelse fant jeg en ringperm med dikt, noveller og stiler fra min spede ungdom. Det er forferdelig flaut å lese, jeg gremmes og må benytte meg av all den stakkars viljestyrken jeg har for ikke å brenne hele driten.
Jeg var så vanvittig pompøs, dramatisk og mørk. Det finnes ikke èn lykkelig slutt, alt handler om mord, død, incest, voldtekt, sinnsykdom og det som verre er. Språket er svulstig og tungt av anti-klisjeer. Jeg var nok ikke så forferdelig ulykkelig, men det var nå engang dette jeg mente var kunst. Jeg kommer sikkert til å si akkurat det samme om bloggen min om ti år, så det er vel bare å finne seg i at dagens gode formulering er morgendagens idioti.
En annen ting som slår meg, er at jeg var voldsomt ærlig i skolestilene mine. Jeg skrev ting til lærerene mine som jeg ikke har sagt til noen andre. I ettertid skjønner jeg ikke at jeg turte. Hadde de tatt meg alvorlig, burde de kanskje ha koblet inn pp-tjenesten, for noen av tingene jeg skrev var ganske foruroligende. Jeg var ikke gal, men jeg ga saftig uttrykk for en god porsjon teen angst.
Et av disse diktene har en spesiell historie. Jeg var barnevakt hos naboen og lå på sofaen og skrev. Det ble sent, jeg sovnet og da jeg våknet igjen hadde jeg skrevet et dikt i søvne. Jeg kan jo umulig ha sovet på vanlig vis, men jeg kunne i hvert fall ikke huske å ha skrevet det. Diktet er noe mindre bloddryppende og sentimentalt enn de andre fra den tiden, men det har absolutt samme stil. Slik går det:
Siste utvei
Nesen er vårt ubrukte våpen.
Når alt er ute og vi ikke øyner håpet
Er nesen der.
I et oppbrukt samfunn,
i et oppbrukt liv,
trenger vi nesen og dens funksjon
Simpelthen for å finne frem
mellom stålglatte betongvegger
og
desinfiserte våpen
trenger vi nesen
Den kan avsløre
når vi ikke lenger kan se.
Apropos mystiske opplevelser i drømmeland; En kveld for noen år siden, da jeg var hippie, lå jeg i sengen og hørte på Jesus Christ Superstar. Da så jeg Jesus, nærmere bestemt hodet til Jesus. Han svevde under bokhylla. Jeg blunket et par ganger og da ble han borte. Det var jeg egentlig glad for, jeg var trøtt og slett ikke klar for den hellige ånd.
Jeg var i det hele tatt litt overnaturlig av meg. Vardøger var for eksempel en helt naturlig del av hverdagen da jeg bodde hjemme på gården. Jeg hørte alltid mamma komme hjem ti minutter før hun egentlig kom. Jeg hørte bildøren slå, og fottrinn i trappa. Så ble det stille før de samme lydene kom en gang til. Da visste jeg at hun kom på ordentlig. Jeg tenkte ikke over at dette var rart, og jeg syntes ikke det var skummelt.
Jeg er ikke like tøff lenger. Jeg hadde en drøm for ikke lenge siden, der jeg våknet svett og så en kvinneskikkelse sitte på sengekanten. Jeg tenkte for meg selv: "Dette er umulig". Jeg var groggy og trøtt, men skjønte at jeg hadde to valg. Jeg kunne slå på lyset og sannsynligvis finne ut at det var en skygge.
Eller jeg kunne slå på lyset og finne ut at spøkelser er virkelige. Jeg tenkte meg grundig om, snudde meg og sov videre. Jeg ville ikke vite, ville ikke ta sjansen, om enn bitteliten, på at hele verdensbildet mitt skulle være feil. Jeg er en eneste stor feiging. Men jeg er litt modig også, som tør å snu ryggen til et potensielt gjenferd.
Moro å lese om opplevelser fra grenselandet mellom våken tilstand og søvn! Har hatt en moro opplevelse selv! For noen år tilbake lå jeg i senga mi og hørte på Seigmenn! Tror jeg lå der i mange timer uten å sove og uten å anstrenge en muskel. Plutselig begynte jeg å sveve, helt opp under taket! Da det gikk opp for meg va som hendte, klarte jeg å bare ligge i luften å flyte. Men da jeg måtte klø meg på den ene armen sank jeg ned i senga igjen.... Vill opplevelse!
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/40408
