Spaltet.netCtrl+D

Rose, min olla og oldemor, ble født i Amerika i 1905. Hun dro med sin mor hjem til Norge da hun var seks fordi den tyske gjøken av en far forlot dem, men hun beholdt kontakten med søskenbarn og tanter i det forjettede land. Med min femteklasse-engelsk oversatte jeg korrespondansen mellom henne og slektningene, og som lønn for strevet fikk jeg en femdollarseddel i ett av brevene. Jeg hengte den stolt på veggen i glass og ramme og bestemte at jeg ikke skulle røre den før jeg ble voksen og kunne dra til Amerika selv. Det tok meg 17 år før jeg fikk gjennomført planen, men jeg fant ikke et formål verdig seddelen som hadde blitt spart så lenge, så jeg tok den med hjem og nå ligger den i en skoeske sammen med andre minner.

Rose var 75 år, skral, skrukkete og uten et eneste ord engelsk da hun satte seg på et fly for første gang i sitt liv og dro mutters alene tilbake til Minnesota for å se røttene sine. Jeg fikk en nydelig rosa amerikakjole og mange kveldstimer med hennes historier, formkaker og fotoalbum. Av en eller annen grunn var det ett spesielt bilde jeg la merke til, et bilde av en liten, gammel dame mellom bena til en enorm statue av tømmerhuggernes far, legenden Paul Bunyan.

20 år suste avgårde, jeg ble stor jente og reiste også på egen hånd til sommerjobb på en sommerleir for amerikanske barn midt i tjukkeste Minnesotaskogen. På søndagsutflukt bilet vi tilfeldigvis forbi et sted jeg kjente igjen. Paul Bunyan stod der fremdeles, slik jeg husket ham fra bildet i oldemors album. Nå har jeg et bilde av meg selv i mitt eget album, på samme sted, men i en annen tid, og med en annen generasjon Brustuen enn i originalen. Jeg velger å tro at stedet er magisk, at Bemidji, Minnesota på en eller annen måte er knyttet til blodet mitt og at dette ikke er slutten på historien. Jeg er helt sikker på at denne plassen kommer til å dukke opp med jevne mellomrom så lenge jeg lever.  

I dag leser jeg at en sytten år gammel gutt har drept ti stykker og skadet enda flere. Han startet gårdagen med å ta livet av sine egne besteforeldre, så dro han til skolen der han skjøt flere lærere og elever før han tok selvmord. Dette er en forholdsvis vanlig tragedie, forskjellen for meg er at jeg har vært der. Redlake ligger bare fem mil unna stedet hvor jeg og oldemor møttes på tvers av tid. Så når jeg hører om massakren på Red Lake High School, registrerer jeg ikke kalde fakta slik jeg vanligvis gjør når barn skyter barn i ukjente deler av verden.

Jeg ser for meg landskapet, veiene, trærne, innsjøen, soloppgangen og fiskestangen. Jeg kjenner lukten av død skilpadde eller plaskeregn fra grønn himmel, hører de gebrokne lydene av ja vi elsker-syngende amerikanske barn, husker smaken av hamburgere og kjøttkaker med brunostsaus, bråket i matsalen og det glade vanvidd. Jeg minnes buss-sjåføren som ville jeg skulle sende ham en t-skjorte fra Harley-utsalget i Oslo da han visste det skulle legges ned, jeg har fremdeles visittkortet hans i lommeboka.

Oppe i alt dette plasserer jeg Jeffrey Weiss, ofrene, skolen og byen og jeg føler nesten at jeg er der sammen med dem. Jeg lurer på om jeg kan ha sett ham eller noen av ofrene, leid video av en slektning eller gått forbi dem på gata. Verst av alt; tenk om tippoldefaren min ikke hadde stukket av, da kunne jeg vokst opp i Minnesota, kanskje hadde jeg gått på den skolen. Kanskje hadde jeg vært død nå. Eller kanskje ikke. Hvem vet? Det viktigste med en historie, er tross alt ikke om den er sikret med logikk og sannhetsgehalt på alle bauger og kanter.