Spaltet.netCtrl+D

Dette bildet viser innspurten i skoleskidagens rebusløp. Vi hadde gått en lang tur og løst forskjellige oppgaver. Det er meg du ser der, med startnummer tre på andre plass. Jeg var aldri særlig god i sport, så jeg var i fyr og flamme over å ha kommet så godt ut. Jeg hadde til og med tenkt å vinne. Alt som gjenstod, var å plukke opp flest mulig appelsiner fra bakken.

Hvis du ser nøye etter, kan du se at jeg var forberedt. Jeg tok stavene i èn hånd så jeg hadde den andre fri. Han før meg bruker en annen strategi. Jeg var så stolt, så stolt. To sekunder etter at bildet ble tatt, satt jeg på huk og hamstra appelsiner, mista dem, plukka opp igjen, strevde for harde livet. Det er ikke lett å holde på appelsiner når man har polvotter og skistaver.

Hadde du vært i nærheten, kunne du sikkert hørt en innbitt mumling av ord som ikke passer seg i barnemunn. Det jeg ikke visste, var at det var ment å være èn appelsin per pers. Jeg var dessverre så konsentrert om de fordømte appelsinene at jeg ikke merket at hele skolen suste forbi meg. Jeg mistet forspranget og tapte hele sulamitten.

Denne dagen gikk dermed ikke inn i historien som dagen da jeg vant et skirenn, men lærte meg heller en verdifull lekse om grådighet og om å lytte til instruksjoner.