Om å snakke norsk eller ikke.
Dere innfødte i Oslo og omegn er hellig overbevist om at dere snakker norsk. Det har faktisk forekommet at enkelte har oppfordret meg til å ”snakke norsk”, som om jeg skulle ha et fremmed språk; når jamnvekt og palatalisering krøkker det til i de lille hodene deres.
Drar dere litt lenger ut på landet vil dere oppdage at vi har vår egen benevnelse for dialekten dere er så stolte av: Ikke østlending, ikke bokmål, osloenser eller noe sånt, vi sier dere prater ”fint”, sikkert i motsetning til oss, som snakker mer ”ufint”.
Nå viser det seg heldigvis at vi har tatt feil; det er vi som snakker fint! I reiseradioens dialektkonkurranse ligger for tiden Nord-Gudbrandsdalen på andre plass, bare slått av erkerivalen i kampen om det norskeste av det norske; Valdres.
Vi har dessverre alt for få offentlige representanter for Nord-Gudbrandsdalsdialekten, med det sørgelige resultatet at ingen forstår hva vi sier. Det er slitsomt å kommunisere når man er omgitt av uforstående skrukketryner, en hel masse hæ’er, hoderisting og skuldertrekking når jeg bare prøver å snakke slik naturen har skapt meg.
For å bøte på dette, vil jeg nå sende dere rundt på en oppdagelsesreise, så kan dere gjøre dere kjent med Norges nest-vakreste dialekt: Døl. (Med tjukk L.)
På pysje mæ alt finner dere blant annet en dialektordliste, og omtaler av Ottas fineste cuisine; Pysje med alt. Denne livretten består av pølse: Stor eller liten, grill eller wiener, med potetmos, rå eller sprøstekt løk og BÅDE lompe og brød.
Ildsjelene bak nettsiden har gitt ut en bok, og ble i den forbindelse intervjuet på riksdekkende fjernsyn. Ta en tur til NRK-arkivet, Typisk norsk 28.4.05, ca 17,5 minutter ut i programmet.
I forrige post møtte dere Dombås-rapperne Ogobor. De har også kommet seg ut i media, nærmere bestemt Opplandshitlista, der de figurerer sammen med lokale gammeldansartister. Gå hit og let deg fram til formiddag med Opplandsnytt fra 21.07.05, 38 minutter ut i sending.
God tur!
Da VamPus sjeldent - og da svært lite villig - beveger seg utenfor Ring 2 i Oslo, forekommer det meg at dialektdebatten ligger litt utenfor mitt domene. Dog vil jeg påpeke at på tross av dette så finnes det vel ikke noe Oslosk eller norsk. Vi har masse sosiolekter - hvorav "kebabnorsk" visstnok er en av de nye :-)
Men da VamPus hadde type fra Setesdal (sic!) så opplevde hun en gang at noen sa; Kåmåren er opp stikjti (toalettet er opp trappa), stompi (brød) og sponi (skje). DA trengte VamPus noen øl for å komme seg. Dialekter er gøyalt. Vi urbanister trenger noe å le av. Og så vidt jeg vet ler alle andre av oss, heldigvis...
Joa, dere snakker jo forskjellig, dere også. Når jeg skriver Nord-Gudbrandsdalsdialekt, er dette en grov forenkling, da omtrent hver kvadratkilometer har sin egen dialektvariant.
Men Setesdal er vel uansett ganske hard core, vil jeg tro ;)
Heia dialektene!
For en dialekttaler finnes det ikke noe så kunstig som å knote (snakke "fint"). Sjøl folk som (f.eks. meg) som behersker bokmål på et relativt høyt nivå, kjenner en noe panisk og kvalm følelse komme som en bråttsjø når det blir nødvendig å lirke fram noen bokmålsgloser. Personlig vil jeg heller snakke engelsk enn å knote (jeg er antakelig flinkere til det også).
Enig! Det er kjempevanskelig å knote. Mye mer behagelig å prate engelsk.
Nå har det seg sånn at bokmål aldri får blitt så flott som dette vi her sørpå kaller dialekt.(nesten) alle andres) dialekt er nydelig, sånn er det bare.
Jeg vil bare enkelt og greit få minne folk om det fagre mål vi praktiserer i Varanger. Ny-ydelig kan jeg fortelle!
Hva med anti-knoting? Det er en ganske morsom lek som vi folk uppi dalom iblant hengir oss til: Hvis en fint-talende person forsøker å snakke med en, så stirrer man uforstående på dem (gjerne med halvåpen munn) til de prøver å slå om til dialekt. Selv har jeg dessverre aldri opplevd å høre en Oslo-person snakke døl, men har oppnådd å bli stemplet som bygdetulling opp til flere ganger.
Men hvorfor synes vi det er så vanskelig å knote???
Jeg greier ikke helt å komme til bunns i følelsen. Bokmålsordene renner jo av meg som perler på en snor når det er fingrene som "snakker", men prøver jeg å få munnen og tunga til å formidle bokmålsord blir det bare tullball.
Kan man kanskje kalle det en kulturkollisjon? Og om så: hvorfor kan jeg prate engelsk uten de samme kvalene?
Jeg er en av DEM - her knotes det nemlig i hytt og gevær. Dialekten min er egentlig en svært egenartet versjon av trøndersk, så for å pynte litt på min dårlige samvittighet slenger jeg i vei et par utvalgte dialektord med oversettelse med ujevne mellomrom i bloggen min.
Når jeg blir stor skal jeg bli tøff nok til å snakke dialekten min med hevet hode - og sørge for at folk føler seg dumme når de ikke forstår meg, ikke vice versa. Nemlig.
Jeg kommer opprinnelig fra ei lita bygd ikke så langt fra Hallingdal, og jeg snakket min dialekt helt frem til et stykke ut i videregående -- da jeg rett og slett ble drittlei alle kommentarene på hvert eneste ord mine klassekamerater (jeg bodde i en av landets største byer disse årene) ikke forsto eller bare valgte å kommentere fordi de syns det var vittig. Det ble så slitsomt at jeg sakte men sikkert la om til noe litt "finere". Og etter at jeg flyttet til hovedstaden for ti år siden har jeg blitt enda finere på det. Dog føler jeg ikke lenger nevneverdig tilknytning til hjembygda, så det er dette Oslomålet som er naturlig for meg nå. Jeg legger dog fremdeles om til dialekt når jeg snakker med foreldrene mine, men da må jeg faktisk anstrenge meg litt :)
Men vi har veldig mange nydelige dialekter her i landet, så heia dere som holder på den!
Alle burde holde på dialekten sin så godt det er mulig. Det gjør ting mer interessant og artig. Heie Norge!!! og alle de dialektene vi har. Spennende og flott er det!
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/145855
