Det er rart med det
Enkelte kan ikke forstå, andre nekter å prøve. ”Snakk norsk”, sier noen. Eller også: ”Jeg er så misunnelig”, selv om de ikke skjønner et kvekk. Forskjellen i praksis er ikke stor. Det viktigste er å bli forstått, så får heller målkamp være målkamp.
Det rare er at avstanden ofte virker lengre fra Oslo til Lesja, enn fra Lesja til Kirkenes. For det er ikke bare sammen med andre døler at vi slår om. Det holder som regel å ikke snakke østlending, så er vi plutselig litt varmere i trøya.
Av og til føles det som man har en hemmelig identitet, en indre gudbrandsdøl-tøflus som bare titter ut blant vennligsinnede. Praten starter på reformert språk. Så oppdager man små drypp av hjemmekos. -Kan det være.. Er det ikke.. Næmmen, er du døl? Så slår vi hardt om, og ut sprudler gloser som bestefedre forlengst har glemt. Etterpå går vi grundig gjennom alle vi kjenner, finner en felles venn og slår oss til ro med at verden henger på greip denne dagen også.
Det er ikke så ille, heller. Nasreen i klassen sier hun liker folk fra bygda aller best. De er mye hyggeligere, mener hun. Rolige, snille, høflige og blide. Leiligheten vi bor i, fikk vi fordi utleieren hadde god erfaring med landsens folk, som han kalte oss.
Det er vel og bra med positive fordommer. Så reiser man hjem, og får ikke fred der heller. Man knoter, har for gode vaner, er overlegen byfrøken i sus og dus. Interessant nok minner det litt om historien som Nasreen forteller; om det å føle seg iransk i Norge og norsk i Iran. Om man hamrer eller hamres, likefullt så skal det jamres. Det viktigste er tross alt ikke hva man klager over, men at man klager!
Fra min spalte i GD.
Språk er dynamisk. Språket er en del av personligheten, men personligheten utvikles og formes av omgivelsene. Som sunnmøring i Oslo, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Når jeg har passert Lesja, og stopper for å tanke opp på Bjorli på vei mot Ålesund, merker jeg at Oslo-knotingen begynner å slippe taket. Ankommet Sunnmøre merker jeg at den fortsatt klamrer seg fast. Jeg velger å ta det som et tegn på godt språk-øre.
Da jeg jobba i Oslo tidlig på nittitallet var det alltid et evig styr med "hva", "unnskyld", osv. De forstod da aldeles ikke trønderdialekt. Som den tverpålen jeg er nekter jeg å legge om dialekta for å tekkes noen provinsielle posører. Min strategi ved slike tilfeller var å gjenta det jeg sa, bare enda bredere. Ved neste "unnskyld" forsterket jeg dialekta ytterligere og la gjerne inn et par gode dialektuttrykk fra Namdalen eller Røros. På den måten fikk den som "ikke forstod" et problem, og forståelsen bedret seg umiddelbart.
Det underlige er at de skjønner alt du sier hvis de skal selge deg noe, eller er avhengig av deg for å få jobb. Men nå merker jeg sjelden at det er problemer med "å forstå".
Dialekter er fantastisk, men skam å melde; jeg bommer stadig vekk på skillet mellom dialekter fra Telemark, Hallingdal og Gudbrandsdalen.
Når det gjelder dialekttilpasning: Disse endringene skjer da vel hovedsakelig på morsmålet, og da er det kanskje en forutsetning at man snakker språket flytende og uanstrengt? For min egen del lærte jeg spansk i Mellom-Amerika, men slo da vitterlig ikke om på uttalen da jeg senere bodde en periode i Spania. Mulig variasjonen innen spansk ikke er tilstrekkelig til å "ikke bli forstått" i Spania med mellomamerikansk aksent.
Jepp, med brei striledialekt har jeg også møtt både de som ikke kan og de som ikke vil forstå. Det er ikke heelt ubevisst at det slipes litt i kantene i møte med byfolk og svensker (som ikke kan).
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1505946
Man tilpasser seg jo. Hadde jeg bodd i Paris, hadde jeg sikkert lært fransk. Men jeg bor i Oslo og her snakkes det fint. Sakte, men sikkert renner målmerkene ut med badevannet. Noen barn klorer seg standhaftig fast. Grensen i anstendighetens navn gå......
