Vi er alle nordmenn
21.mai.2004 @ 21:11
Det begynte som en fin dag med forsmak på vår, men plutselig ble koseligheten på kaféen brutt, da ungdommene ved nabobordet brøt ut i heftig krangel. De var en fargerik forsamling, med representanter fra flere verdensdeler. En afrikanskutseende jente klagde sin nød over Petter, en gutt hun hadde vært i bråk med, og ble kraftig fortørnet da en av de andre kafégjestene prøvde å nyansere historien ved å støtte fienden. Hun skrek av fulle lunger: -Hvorfor gidder du å forsvare ham? Hallo, liksom.. Du er svart og han er hvit!
Jenta var veldig sint, og da blir det gjerne slik at man sier ting som man kanskje ikke mener når blodet har boblet fra seg. Likevel krympet jeg meg, der jeg satt på sidelinjen. Jeg har lang erfaring med fordommer blant mine bleke artsfrender, og da har jeg motargumentene på tungespissen. Men når minoriteten kjemper tilbake med samme mynt, da famler jeg i ukjent farvann.
Ungdomsmiljøene i Oslo øst er uten tvil flerkulturelle. Ei bondetuppe som jeg – som utmerket godt husker den dagen da jeg så min første afrikaner (Han kjøpte kjøttkaker på samvirkelaget på Otta), blir imponert og misunnelig over hvor flinke by-ungdommene er på kulturforståelse, hvor mye de kan om religion, og hvor glatt forskjellene flyter dem i mellom.
Men så er det alle historiene som gjør meg maktesløs og fortvilet. Som når Miriam med norsk mor og pakistansk far stryker morens etternavn, bare fordi hun vil ikke høres så norsk ut. Hun er ikke alene. Jeg kjenner mange ungdommer som fremhever sine åttendedels utenlandske gener som en viktig del av identiteten, på bekostning av den norske biten. Selv har jeg en tysk tippoldefar, men sniken stakk av før barnet ble født, så jeg regner hans innflytelse på familien som minimal. Smaken av bratwürst og bayer har i hvert fall ikke gjort meg våt i øyet så langt.
Jeg blir like forfjamset hver gang jeg møter 'omvendt' rasisme. Her om dagen overhørte jeg Carmen og Lise, bestevenninner, fjorten år og fniseprinsesser. Midt oppi den verste latterkula utbryter Carmen: -Vet du Lise, noen ganger glemmer jeg at du ikke er utlending! Lise fniser ufortrødent videre, men hos meg går det kaldt nedover ryggen. -Hva er forskjellen, spurte jeg nedslått. Vi er alle nordmenn.
For mange unge osloborgere virker det ikke som det er kult nok å være norsk, noe som tross alt er forståelig da det ryktes at mange nordmenn ikke er særlig kule mot utlendinger. Da blir det kanskje lett for Carmen å lage èn bås for de norske og en helt annen for de 'trygge' andre. Så stilles det opp strenge grenser for hva som kan puttes hvor, og dermed føler Miriam at hun må velge side.
Så spørs det hva som skjer, når ti år har gått og Miriam skal på jobbintervju, om hun ikke føler seg tvunget til å ta tilbake morens etternavn og late som om brunfargen oppstod i solarium. For er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg vet ikke om man skal prøve å lete fram litt humor i det hele og kalle historiens gang ironisk. Kanskje en annen dag. Akkurat nå syns jeg det bare er trist.
Jenta var veldig sint, og da blir det gjerne slik at man sier ting som man kanskje ikke mener når blodet har boblet fra seg. Likevel krympet jeg meg, der jeg satt på sidelinjen. Jeg har lang erfaring med fordommer blant mine bleke artsfrender, og da har jeg motargumentene på tungespissen. Men når minoriteten kjemper tilbake med samme mynt, da famler jeg i ukjent farvann.
Ungdomsmiljøene i Oslo øst er uten tvil flerkulturelle. Ei bondetuppe som jeg – som utmerket godt husker den dagen da jeg så min første afrikaner (Han kjøpte kjøttkaker på samvirkelaget på Otta), blir imponert og misunnelig over hvor flinke by-ungdommene er på kulturforståelse, hvor mye de kan om religion, og hvor glatt forskjellene flyter dem i mellom.
Men så er det alle historiene som gjør meg maktesløs og fortvilet. Som når Miriam med norsk mor og pakistansk far stryker morens etternavn, bare fordi hun vil ikke høres så norsk ut. Hun er ikke alene. Jeg kjenner mange ungdommer som fremhever sine åttendedels utenlandske gener som en viktig del av identiteten, på bekostning av den norske biten. Selv har jeg en tysk tippoldefar, men sniken stakk av før barnet ble født, så jeg regner hans innflytelse på familien som minimal. Smaken av bratwürst og bayer har i hvert fall ikke gjort meg våt i øyet så langt.
Jeg blir like forfjamset hver gang jeg møter 'omvendt' rasisme. Her om dagen overhørte jeg Carmen og Lise, bestevenninner, fjorten år og fniseprinsesser. Midt oppi den verste latterkula utbryter Carmen: -Vet du Lise, noen ganger glemmer jeg at du ikke er utlending! Lise fniser ufortrødent videre, men hos meg går det kaldt nedover ryggen. -Hva er forskjellen, spurte jeg nedslått. Vi er alle nordmenn.
For mange unge osloborgere virker det ikke som det er kult nok å være norsk, noe som tross alt er forståelig da det ryktes at mange nordmenn ikke er særlig kule mot utlendinger. Da blir det kanskje lett for Carmen å lage èn bås for de norske og en helt annen for de 'trygge' andre. Så stilles det opp strenge grenser for hva som kan puttes hvor, og dermed føler Miriam at hun må velge side.
Så spørs det hva som skjer, når ti år har gått og Miriam skal på jobbintervju, om hun ikke føler seg tvunget til å ta tilbake morens etternavn og late som om brunfargen oppstod i solarium. For er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg vet ikke om man skal prøve å lete fram litt humor i det hele og kalle historiens gang ironisk. Kanskje en annen dag. Akkurat nå syns jeg det bare er trist.
Kommentarer
Postet av: dude21
Det er ikke noe som heter omvendt rasisme!!
Rasisme er rasisme uansett! Alle veier.
Vi kan ikke forskjells-utpeke hverandre og si at det der er rasisme, mens det der er "omvendt rasisme "for hun er brun og han er hvit... osv rasisme er rasisme uansett.
Get it . . .?
En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge,
en rasist er en rasist uansett hudfarge. R
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/22358
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/22358



