Hvordan få gullmedalje i kulturforståelse
Noen advarer mot å pynte på, fornekte og glemme historien. Slike ting kan (og skal) vi forklare til barna, sier de. Noen insisterer iherdig på at ”neger” for mange slett ikke har negative konnotasjoner. Andre sier at det er alminnelig folkeskikk å ikke kalle folk ved navn de ikke vil bli kalt. Asta Busingye Lydersen mener det er morsomt at en hvit mann skal fortelle henne hva ordet ”neger” betyr.
Det dirrer i nesevingen når Lydersen ikke vil høre på direktøren i Norsk Språkråd fordi han har feil hudfarge. Jeg besinner meg ved å tenke at jeg selv ikke har følt slik diskriminering på kroppen, og derfor ikke kan snakke fra erfaring. Jeg er likevel såpass frekk at jeg planlegger å fortsette å lese, snakke og skrive om temaer som jeg ikke direkte kan si å være en del av.
-”Neger” er ikke et nøytralt begrep, sier Lydersen, og spør: -Hvorfor er ”neger” så vanskelig å slippe, hvorfor er det så viktig for det norske folk?
Mange er nok trassige, vil jeg tro. Jo mer man prøver å forklare, jo høyere hyler de om sin rett til å oppføre seg akkurat som de vil. Disse vet jeg ærlig talt ikke hva man skal gjøre med. Men vi skal jo alle dø en dag, så det er kanskje bare å holde ut.
Langt flere er det, tror jeg, som i dagliglivet ikke ofrer en tanke til kultursensitiv språkbruk. De lever i sine bobler av hvithet. Siden jeg tviholder på at glasset er halvfullt, tror jeg også at så snart de får møte ekte mennesker og høre personlige beretninger om hvordan det føles å bli kalt neger, så kommer de til å ha forståelse for dét.
Jeg har tre råd til de som mister sjelefred over neger-diskusjonen. Jeg har lagd dem svært enkle, og de skal være gjennomførbare både for folk flest, pave og prest.
1. Godta at ”neger” ikke alltid er ment nedlatende. Ikke se konstant etter spøkelser på høylys dag.
2. Slutt å bruke ordet ”neger” (Her finner du gode forslag til erstatninger).
3. Hvis du ikke klarer å følge punkt 1 og 2, ikke forvent gullmedaljen i høflighet, tilpasningsdyktighet, toleranse, respekt, kulturforståelse eller evnen til å ta livet med ro.
Apropos noe helt annet legger jeg ved et klipp med Barack Obama. Litt fordi jeg nettopp har oppdaget at jeg kan legge ut video, litt fordi han er kjekk, sjarmerende og morsom, men mest fordi det oppi alt dette peset med å lære å ikke bry seg om hudfarge, tross alt hadde vært utrolig gøy med en svart, amerikansk president.
Nå heter det vel afro-amerikansk amerikansk president... Siden du er blenda hvit kan du ikke si svart.
Det var en liten gutt med afrikansk opprinnelse som hette Vesle Hoa Han
hadde en imitert fjær på hodet sitt og piercing i stortåen Han hadde bare
bukse på, og buksa den var gjort av ubleket strå Men Hoa likte buksa godt,
for han tilhørte San-folket
Han bodde i en afrikanerkrål, for det gjør visst San-folket Der bodde også
kongen sjøl og kongens likeverdige medborgere Og kongen han var overvektig
og blid og hadde ring i nesa si Det syntes han var veldig flott, for han
tilhørte San-folket
Og krålen den var gjerdet inn med staur på alle kanter, det er denne
inngjerdingen som gjør at begrepet krål kan benyttes, til tross for at
krål oftest er forbundet med et innhegnet område for buskap det er altså
ikke Thorbjørns budskap at San-folket er krøtter
San-folket bodde altså i en bosetting innhegnet av forsvarsgrunner, Og
rundt omkring sprang nesehorn og ville elefanter Når Hoa gikk med kameraet
sitt han speidet hit og speidet dit Han passet seg for stort og smått, for
han tilhørte San-folket
Så hendte det en stille kveld og det var mørkt i skogen Da våknet Hoa av
seg selv og syns han hørte noen Han skjønte noe galt var fatt, han lyttet
i den stille natt Han hørte trinn og visste godt at dette var ikke noe
medlem av San-folket
Og det var ikke nesehorn, og det var ingen løve Det var nok Babu stammens
folk som kom her for å skaffe seg tilgang til San-folkets ressurser De kom
nok her på natterov mens San-folket sov Men Hoa skjønte faren godt, for
han tilhørte San-folket
Han smøg seg ganske stille ut, han stanset for å lytte Og ålet seg
forsiktig fram til trommeslagerns hytte Han grep de største trommene og
trommet vilt og brummende Og vekket både stort og smått, og opp sprang
hvert eneste medlem av San- folket
Da Babu stammen stormet fram med skrik som kakaduer Stod alle medlemmene
av San-folket klar med konfliktmeglingsrepresentant fra fredsnasjonen
Norge Partene samtalte om sine uenigheter og kom frem til våpenhvile Så
var det atter trygt og godt, det skyldtes til en viss grad et lite medlem
av San-folket men selvfølgelig også den norske utsendingen
Og kongen var så veldig glad og alle var så glade Og kokken bakte
sukkerfritt, økologisk brød og laget rettferdig sjokolade Så danset de den
hele dag til kongens store velbehag De danset etnisk afrikanske danser,
for det gjør medlemmer av San-folket
Og Hoa måtte komme bort til selve kongens trone Og kongen gav ham en klapp
på skulderen og tilbud om å representere San-folket i utenrikssaker Og
kongen sa, blant våre menn og kvinner skal du være en venn Og være
velkommen til å delta i våre møter med NORAD, for du er en førsteklasses
representant for San-folket
Takk for innspillet.
Er det noen som har noen argumenter mot bruk av ordet "neger" som ikke går på å være mest mulig politisk korrekt?
Jada, hva med høflighet?
Dette var det definitive negerinnlegget! :-)
Og her er noe å tenke på for alle foreldre til barn med fargekritt og -blyanter: hvilken farge er egentlig "hudfarget"?
Spøk til side,
det slo meg at hvis jeg hører noen bruke ordet "negro" på engelsk virker det gammeldags, sidrompa og forekommer som oftest i sammenhenger hvor den ene eller andre vil hinte mot slavehistorien, raseteorier og maktforskjellen mellom svart og hvit.
Vi henger nok litt etter i Norge.
Bra link til AYIN, forresten. Og morsomt klipp.
Selvsagt skal man ikke kalle folk noe de ikke vil bli kalt. Det gjelder generelt. Så er det sagt.
Men neger _var_ et nøytralt ord. Ikke overalt, selvsagt, og ikke for alle. Men her omkring, f.eks, er det stort sett nøytralt fremdeles . For noen år siden (ikke så mange, faktisk) fikk vi høre at dette måtte vi ikke si, for det var bitt stygt. Først virket dette rart og litt komisk, men når man har blitt fortalt noe mange ganger blir man vant til at det er sånn. Og jeg får av og til inntrykk av at det er veldig viktig at neger _skal_ være stygt. For alle. Kanskje det er fordi det ikke skal være så vanskelig å vite forskjellen på rasister og folk som bare er litt på etterskudd?
Men ord skitnes jo til helt av seg selv, så lenge det finnes negative holdninger å klebe til dem. Og da hjelper det jo ikke å bytte dem ut. I USA har de hatt det enda travlere enn hos oss, med negro > black > colored > afro-american, og gud vet hva det neste blir.
Men greit, vi kan godt slutte å si neger. Vi kan godt finne på noe annet, så lenge det varer. Men jeg hadde foretrukket at vi tok et oppgjør med de holdningene som driver slike språkrevisjoner, istedenfor å frivillig gi bort språket vårt til rasistene.
Mer: http://abre.blogsome.com/2001/07/07/sprakflukt/
"Jada, hva med høflighet?"
Det er ikke uhøflig å kalle en neger for en neger.
Om organisasjoner går ut og sier de vil at det skal brukes et annet begrep, da? Eller om enkeltpersoner sier det til deg direkte? Er det høflig å ikke respektere deres ønsker?
Tonje, din ambivalente holdning i negerdebatten er et eksempel til etterfølgelse. Men det er et problem ved "Hoa" som ikke er tatt opp i din blogg, og det er det enkle faktum at sangen slett ikke handler om "hottentotter" (eller khoisan).
* Egners hottentotter er "negre". Khoisan ligner ikke på de fleste afrikanere; de er små og lyshudede.
* Egners hottentotter bor i en kraal (eller "krål" som han kaller det, ut fra den kanskje ikke helt korrekte tanken om at to a'er alltid skal uttales "å", uavhengig av språk). Det gjør ikke virkelighetens khoisan; de er jegere og sankere. (En kraal er en slags innhegning, egentlig for husdyr, men i apartheid-afrikaans brukte man det gjerne om zululandsbyer også.)
* Egners hottentotter har høvding, fjær på hodet og trommemusikk. Khoisan har ingen av delene. Og man kunne fortsette.
Det er dette som er flaut, at vår eiegode og folkekjære barnebokforfatter ikke engang hadde lest en ingress om folkene han skrev en sang om. Nå er hottentott, som Linn Ullmann har minnet om, et morsomt ord, men virkelighetens hottentotter har lenge vært lei av å være morsomme på denne måten. I 1950 levde de i et eventyrland langt borte. Nå har de email, og selv om de ikke leser norsk, skulle det ikke forundre meg om det finnes sørafrikanere i Skandinavia som sender en mail til en khoisan-organisasjon for å holde dem oppdatert om det rare folket oppe ved Nordpolen og hva de bruker tiden på...
Forresten, i aviser i USA (hvor den språklige prektigheten stammer fra) oppgir man som regel bare navn, yrke og bosted på intervjuobjekter, selv om de har rare navn og en annen hudfarge enn flertallet. Det er markeringen av hudfarge som en persons viktigste kjennetegn som er det største problemet her, ikke om man sier svart eller neger.
Uten at jeg visste noe om dette, hadde jeg vel tenkt meg at Hoa Hottentott ikke var et godt pedagogisk verktøy. Men jeg husker at det var min yndlingssang, den var så spennende med skumle trommer, og Hoa var så søt. Jeg får vel bare leve med at mine potensielle barn ikke får bli podet inn i samme Afrika-eksotisme som jeg ble.
Enig i at ordvalget ikke er det største problemet. Men denne debatten blir jo et verktøy for å diskutere noe som vi tydeligvis er brennende opptatt av, men som vi ikke helt klarer å sette ord på. Kanskje det kan være en innledning, og ikke bare et punktum?
Ta det med ro Tonje. Min musikklærer på 1960-tallet kallte Jazz-inspirert musikk for neger-musikk samtidig som
Bendik og Årolilja og Norsk folkemusikk skulle indoktrinere de påvirklige barnesinn.
Som du kanskje forstår virket det stikk motsatt.
Folkeviseleik og folkemusikk har gitt meg kvalmefornemmelse .
Astrid Lindgren var meget kontroversiell på 1950-60 tallet, gammel-puritanistene den gang hadde samme posisjon som Hylland Eriksens puritanister i dag. Andre momenter ble selvsagt vektlagt den gang selvfølgelig.
God Jul
En illustrasjon for å understryke mitt poeng .
John Landquist, litteraturkritiker, professor i pedagogik och psykologi i Lund 1936–46
"Det dugliga ämnet till berättelse, som det är författarinnans förtjänst att ha funnit, har i utförandet förstörts av brist på fantasi och kultur. Min kritik riktar sig emellertid här främst mot prisnämnden som kunnat göra reklam för en så bristfällig produkt. Har nämnden, vilket man gärna vill tro, varit tveksam, så förstår man icke den världsfrämmande valhänthet som icke tvättat manuskriptet och för pris fordrat de värsta smaklösheternas strykande. Men har nämnden åter funnit boken i sin ordning, då måste man tala om en smakens avkultivering hos dem, som bestämmer om barnböcker. Den sämre crazystilen har då bragt till upplösning sinnet för den riktiga sagan, varpå man dock även i nutiden har så goda exempel som Elsa Beskow och Milnes intagande Nalle Puhbok. [...] Och det blir barnen, som för framtiden får bära intrycken, vackra eller grumliga, av böckerna. Minnet av den onaturliga flickan och hennes osmakliga äventyr i Lindgrens bok, kan, om hon eljes ihågkommes, inte bli annat än förnimmelsen av något obehagligt, som krafsar på själen."
Ja, vet du - jeg syns godt vi kunne latt Pippe være som den var, og latt barna synge Hoa Hottentott. Så lenge vi var sikre på at det var voksne i nærheten med gode forklaringsevner.
Kritikken Den negative kritikken av Pippi som kom frem under ”Pippi-feiden” i svenske aviser i 1946
dreier seg mest om oppførselen. Men språket i bøkene ble også gjenstand for negativ omtale. Jeg gjengir noen utdrag: ”Vilka fordringar bör man ha på en god barnbok? Ska å ena sian gott språk, god stil och stavning, eller å andra sidan larvigheter och överdriven talspråksstavning anses lika tillåtet. Ska en ohövlig, självsvåldig och uoppfostrad ”hjältinna”, som inte bara skryter med att hon inte går i skolan och sannerligen inte tycks vara utsatt för höga vederbörandes intresse om skolplikt heller, vara idealet för läsande småttingar? Astrid Lindgrens Pippi Langstrump går ombord tycks vara en ny typ av barnbøcker, där nämda oarter firar triumfer. Att förlaget i sina annonser kungör vilken ”förtjusande” barnbok det är, förstår man ur affärssynspunkt, och att barnen med glädje läser dylika mot vanliga ordnings och hyfsningsregler brytande situasjoner förstår man, men att man från lärar - och uppfustrarsynspunkt ska låta dylika barnböcker få sprida sej eventuellt genom upphov till en ny barnbokstyp, det vill ajg åtminstone protestera mot. ”Affärder, gull, röa hunn, mänsker, pluttifikation” är några exempel. Eller tror förf. Att
barnen inte tar inntryck av dylik ”populär” stavning? Att Pippi snyter sej i klänningen (sid. 97) är väl bara förf:s moderna syn på barnhygien, som för övrigt går i stil med hela boken. Den är helt enkelt ocker på osund och onaturlig barnslighet och ett
exempel på hur en barnbok inte ska vara. (Charles Lans i Folkskollärarnas Tidning, Sitat fra Lundqvist 1979: 246)
”Men rackarungen i Lindgrens bok uppför sig ju ofta sinnesjukt, och uttrycker sig dessemellan onaturligt. Hon går baklänges och motiverar detta med: ”Lever vi inte i ett fritt land, kanske? Får man inte gå hur man vill?” Denna vädjen till det fria landet
är ett språk som man kan få höra av berusade farbröder. Men en normal nioåring uttrycker sig lyckligvis inte på det sättet, och intet barn begriper heller vad det är för roligt därmed.” (John Landquist i Aftonbladet, Ibid., 242)
”Det är tråkig at komma med pekpinnen, när det gäller en sådan här rolig barnbok, men sanningen måste fram: författarinnan har inte vårdat sig riktig om sin stil. Hon taribland til slanguttryck, som står på gränsen till det vulgära, och sådant passar inte i enbra barnbok.” (Greta Bolin i Svenska Dagbladet, Ibid., 245)
”Reservationslöst kan Pippi emellertid inte godtagas. Hennes bullersamhet blir i längden en smula tröttande och många av kvickheterna är direkt lånade från annan håll.” (Lennart Hellsing i Aftontidningen, Ibid., 245)
”Hennes språk är en konstlad blanding av vuxet och barnslig och fullt av vitsiga vändningar som möjligen en vuxen kan uppskatta, men som till stora delar går barnen förbi. Hon förblir främmande och konstlad för barnen och väcker inte den spontana sympati som barnbokens hjälte eller hjältinna ska gjøra” (Leserinnlegg signert Ka i Ny Dag, Ibid., 243)
http://www.ub.uib.no/elpub/2004/h/521004/Hovedoppgave.pdf
Kaller du meg "neger" får du deg en rett på trynet, verbalt/fysisk. Ordet har aldri vært nøytralt ladet.
Akkurat den holdningen tror jeg ikke gjør saken bedre. Det er noe med at "two wrongs don't make a right". Om den personen på forhånd ikke var helt sikker på om "neger" er negativt ladet eller ei, kan du være sikker på at han ikke kommer til å få et mer positivt syn på verken bruk av ordet eller menneskene han sikter til, om du gir han en på trynet.
Døm som si at du er dum, døm er dumme døm..
Afromann, hva om en annen afrikaner bruker det begrepet, godtar du det da, og i tilfelle hvorfor?
Ellers, synes jeg reglene dine har mye for seg Tonje, man kommer langt med god gammel folkeskikk. :)
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/3200784
