Spaltet.netCtrl+D

Jeg husker en kveld på fritidsklubben, da et medlem uheldigvis mistet en diger rambokniv ut av bagen i vårt påsyn. Vi måtte selvfølgelig ringe politiet, men ikke med lett hjerte, for han var oppriktig lei seg og hadde ikke tenkt å lage bråk. Kniven var en bursdagsgave som han hadde glemt å legge igjen hjemme. Nå synes jeg ikke at store, skarpe kniver er trivelige bursdagspresanger, men han hadde i hvert fall ikke til hensikt å stikke noen den kvelden, og det holder for meg.

Politiet kom ganske kjapt, jeg ble stående utenfor i samtale med en av dem. Jeg forsikret henne om at det ikke var ille stelt hos oss, at det bare var en rutineoppringning, at det ikke lå blødende barn slengt rundt i diskoteket. Hun satte de kalde, utforskende, mistenkeliggjørende politiøynene i meg og sa: ”Ja, ka du sir, ska’ vi kast ut gulingan?”

En annen fredagskveld stod jeg ute og snakket med noen av gjestene som ikke hadde kommet inn, da lovens arm langet ut etter meg. Jeg var i ferd med å dempe lynnene ved å forklare at de måtte komme tidligere neste gang, ta med leg og stå pent i kø, da en politimann kommanderte oss vekk med en attitude jeg ikke har sett maken til hos den mest uforskammede tenåringsgutt. Den ampre stemningen forvandlet seg raskt til fnisete munterhet da guttene på sin side naturligvis frydet seg over at jeg fikk kjeft, samt at det nok var tilfredsstillende å være vitne til at politiet tok feil. Jeg, på min side 27 år og en smule opprømt over å bli tatt for å være under atten, dro kanskje bittelitt på smilebåndet da jeg forklarte at jeg ikke kunne gå fordi jeg var ansatt.

Dette gjorde bare saken enda bedre, for politimannen begynte å kjefte på meg personlig for at jeg ikke gjorde jobben min og heller stod ute og skvaldret med folk som var bortvist. Både jeg og tilhørerne visste at dette var et desperat forsøk på å redde ansikt og fant ham ganske latterlig under all bryskheten. Egentlig hadde jeg lyst til å ta igjen, men samtidig ville jeg ikke sende signaler om at man skal disrespektere politiet, så jeg snudde på hælen og gikk. Jeg feiga ut i begge tilfellene, mumlet og slo blikket ned, stakk halen mellom beina og pilte inn på kontoret der jeg lot blodet koke i ensom majestet. 

Jeg har møtt noen få politifolk med en ikke-truende naturlig autoritet, som har fylt rollen med trygghet, respekt og medfølelse. De fleste representanter for bransjen framtrer som maktsyke, selvhøytidelige, selvrettferdige og mindre intelligente individer som hele livet har lengtet etter å kunne mobbe folk med loven i hånd. Det er det samme gamle dilemma; bare de som absolutt ikke vil være politi, har egenskaper som tilsier at de kan være skikket for jobben.