Dumme spørsmål krever smarte svar
Monica Five Aarset forteller fra sin forskning på kvinnelig, norsk og muslimsk identitet om representanter fra Norges Muslimske Ungdom på islamkonferanse i Stockholm. Alle skulle overnatte i en moské. To svenske jenter hadde glemt sovepose og insisterte derfor på å få bruke sengen i et rom som var tildelt de norske jentene. Ipek, en norsk delegat, svarte: ”Dette er de norske flickornas rom. Gå og legg dere på de svenske flickornas rom”.
Like etterpå ble konflikten løst - da det viste seg at jentene hadde bakgrunn fra Tyrkia, og samtalen slo over i tyrkisk-språklig vennlighet. Dagen etter, da alle skulle introduseres formelt, trakk de svenske jentene fram sin lokaltilhørighet ved å presentere seg som ”Zaynab fra Uppsala” eller ”Aliaa fra Ørebro”, mens de norske i større grad vektla sin nasjonale bakgrunn, som f.eks ”Dilara fra Iran”. Og senere, da bare de norske jentene var til stede, kommenterte én at det var dumt at de svenske ”undertrykte sin bakgrunn” ved å ikke presentere ”opprinnelseslandet sitt”.
Farida Ahmadi forteller i sin masteroppgave ”Tause skrik, smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo” om en jente som fant spørsmålet "Hvor er du fra" så plagsomt at hun byttet til en fransk privatskole. ”Rashid”, en av Aarsets informanter, forteller at hans pakistansk-norske studievenner ofte blir spurt av eldre vakter på luftetur under eksamen: "Hvor kommer du fra? Liker du Norge? Hvorfor snakker du så godt norsk?" Enkelte har blitt så lei av dette, sier Rashid, at de har med seg lapper med ferdigutfylte svar.
I min simple versjon av et livssyn er ”meningen” noe som oppstår i det at hver enkelt yter sitt for å gjøre verden bittelitt bedre. Og så er det nå en gang slik at vi har våre lodd i livet, enten vi vil eller ikke. Vi kan ikke regne med at andre kjemper kampen for oss, og da er det kanskje slik at homofile har et ekstra ansvar for å gjøre det et hakk vanskeligere å være homofob. Kanskje har da også ny-norske en ufrivillig bør på sine skuldre – oppgaven med å gjøre det vanskeligere å operere innenfor ”oss og dem”-båsene.
I så fall tror jeg det kan være lurt å svare skikkelig når folk spør. Hva tjener det til å arrogant rekke fram en lapp eller å skifte skole? Når en pensjonist vil vite om du liker Norge, bunner ikke undringen nødvendigvis i fremmedfrykt. Kanskje kommer den heller fra mangel på kunnskap og en nysgjerrighet som vi, selv om vi syns den er plagsomt naiv, jammen skal være glad for at folk fortsatt tør å vise. Vi ønsker oss vel ikke det motsatte: Antagelsen om at alle er like – og valget mellom værsågod å spise svineribbe eller gå hjem sulten?
EKSTRA! EKSTRA! Nytt innlegg fra Norge på One At All.
Det er jeg helt enig i! På den ene siden sies det stadig vekk at det er så vanskelig å bli kjent med nordmenn, vi er så kalde og avvisende, og når vi da tar initiativ til en samtale blir det tatt ille opp det også.
Selv har jeg akkurat samme erfaring fra Italia - standardsamtale med nye mennesker går ut på hvor jeg er fra, om jeg liker Italia og hvordan jeg har lært å snakke så godt italiensk. Det tolker jeg som at de er nysgjerrige på meg, at de gjerne vil høre meg si noe positivt om Italia, og at de vil glede meg med et kompliment. Det blir naturligvis ikke helt det samme siden nordmenn i Italia svært sjelden er utsatt for fordommer, men det viser at dette er spørsmål som er helt naturlig å stille når man møter folk utenfra sin egen kultur, og at det neppe er noe annet enn et forsøk på å være hyggelig. Det står da heller ikke skrevet i panna på folk om de er første- eller andregenerasjonsinnvandrere.
Vanskelig balansegang det der, men hvorfor kan de ikke bare være den de er uten betoning på noe som helst når/hvis noen spør?
Vil man bli behandlet som alle andre så kan man ikke selv understreke at man ikke er som alle andre.
Hei. Jeg er forsåvidt enig med deg i "at det er lurt å svare skikkelig når folk spør", og jeg tror folk takler dette på veldig ulike måter. Men jeg tror det er viktig å forstå at når dette ikke er spørsmål som blir stilt "av og til", men hver eneste dag kan folk føle at de står og dunker hodet i veggen og ikke kommer av flekken. Den konstante påminnelsen om at "du er annerledes" gjør noe med mennesker - spesielt i når du møtes med disse spørsmålene i tenårene - en ekstremt sårbar periode. Den"ufrivillige børen" kan for noen bli altfor tung. De enkeltmenneskene som spør - feks pensjonistene som spurte "Rashid" og hans venner behøver selvfølgelig ikke å være rasister eller "onde" mennesker, men deres spørsmål peker likevel tilsammen på noen grunnleggende strukturelle holdninger - holdninger som kan virke hemmende og begrensende på andre mennesker.
Å bli sint eller arrogant tilbake hjelper ihvertfall ikke, så enig med deg på et punktet.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/3183254
Det er, antar jeg, forvirrende nok for den som forsøker å sy flere kulturelle og religiøse identiteter inn i et lappeteppe man føler seg vel med. Samtidig er det ikke enkelt for oss utenforstående heller, å forholde oss til lappene i dette teppet......
