Selvmordstanker på t-banen og nogo attåt
Du og du som tiden flyr. Det er nesten to uker siden sist jeg oppdaterte. Det er skammelig med tanke på at jeg tross alt betaler for leie av domene. Men fortvil ikke, jeg er ikke aldeles død og begravet, jeg har skrevet et par tekster til Utrop, og til det internasjonale prosjektet jeg er med på (her og her).
I tillegg ble jeg så stolt at jeg nesten sprakk da mitt innlegg fikk editor’s choice i en Salon-artikkel hvor en bekymret utvekslingsstudine beskrev sin ”ufrivillige” muslimofobi og Salon-skribenten svarte med å sitere Fjordman. Editor’s choice på Salon er nesten på nivå med nobelpris etter hva jeg har lyst til å forstå. Verden ligger for mine føtter.
Bortsett fra gledesrusen som overveldet meg da jeg gikk opp sju lønnstrinn i lokale forhandlinger, skjedde det mest spennende jeg har vært med på i den siste tiden da jeg, fem minutter etter publisering av denne posten, (som nok en gang tok for seg nordmenns manglende folkeskikk) ventet på t-banen på Storo.
Bort til meg kom en gutt/mann. Litt rufsete, med barbert hode, tatoveringer og en ikke så svak lesping. Først snakket han om vanlige ting, slik som man med anstendighet kan konversere fremmede. Mitt naturlige instinkt sa at dette kom til å bli slitsomt, men så fant jeg ut at siden jeg nettopp hadde utøst min harme over kalde nordmenn, fikk jeg jammen prøve å leve som jeg preker.
Så jeg var blid, og hyggelig, og pratsom. –Jeg var i begravelse i går, sa han plutselig. -Å, uffda, sa jeg. –Ja, det var til en kompis, han hadde tatt livet sitt. -Å, uffda sa jeg en gang til. -Hvor gammel var han, spurte jeg for liksom å ha noe å si. –20. Tenk så tøff du må være da, for å ta livet ditt. Det er én ting å sitte der med kniven i hånda, noe annet er det å virkelig begynne og skjære, sa han og illustrerte med veivende armer.
-Jeg vet ikke helt, sa jeg, perpleks over den uventede retningen samtalen hadde tatt. -Jeg tenker at når det har gått så langt, er det tøffeste og modigste man kan gjøre - å velge å leve videre.
Han hørte ikke etter.
Jeg spurte om kompisen hans hadde gjort det på den måten, med kniv. -Åneida, svarte han. Han hadde hengt seg. Med gaffa-tape. Jeg prøvde forgjeves å kvele et fnis. -Beklager, sa jeg. -Det var ikke meningen å le. Det er bare sprøtt hvor mange rare måter man kan ende opp med å dø på. Vet du hvorfor han gjorde det? -Dama hadde slått opp, svarte han, og vi ble enige om at akkurat dét var dårlig motivasjon for å ta livet av seg, særlig når man bare er 20.
Så fortalte han om alle de andre han visste om, som også hadde tatt livet sitt. Banen kom, jeg gikk på og han satte seg ved siden av meg. -Jeg har jo tenkt på det selv, sa han. -Mange ganger. Så ble han stille, og jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle trøste. Jeg sa jeg trodde at mange tenker de tankene når livet er vanskelig - at det hadde vært en lettelse om det bare var over. -Men når man begynner å legge konkrete planer for hvordan man skal gjøre det, da bør man kanskje prøve å få hjelp.
Han svarte ikke så mye på dét, han bare nikket og smilte. Så kjørte banen inn på Carl Berner og jeg måtte gå av. Vi utveksla god helg og takk for praten. Det var hyggelig å møte hverandre, sa vi og så reiste vi hvert til vårt.
Det er fint å snakke om været, men enda finere er det å snakke om selvmord, med vilt fremmede, på t-banen en fredagskveld.
Oisann! Jeg tror jeg hadde blitt satt ut om det samme skjedde med meg.
Hmmm... jeg tenker du gjorde en virkelig bra ting for ham da du tok deg tid til å lytte, det hjelper å få lettet på trykket når hodet holder på å koke over.
Ja, det er antageligvis et dårlig tegn, når du snakker med fremmede om selvmordsplanene dine. Eller kanskje er det et godt tegn, at han ikke bare holder det inne. Uansett var det utrolig sprøtt. Håper det ordner seg for ham.
Ja, la oss håpe at det går bra med ham.
Det er nå i alle fall et godt tegn at han kunne sette ord på ting og reflektere over kameratens selvmord. Så, ja, jeg tror det også er et godt tegn at han ikke bare holdt ting inne, men fant noen å prate med.
Selvmord har en tendens til å smitte. Kanskje mer på mindre steder eller når det er en du kjenner enn fremmede i store Oslo. Men en persons selvmord kan inspirere andre (finn en statistikk), jeg tror det er derfor de ikke skriver så mye om det i avisene
Når en person har kommet så langt i sine selvdrapsplaner at han kan fortelle deg på hvilke måte han skal gjøre det, ja da begynner det virkelig å bli alvor. Håper for for hans del (og for din del) at han får proffesjonell hjelp som kan "nøste han inn igjen".
En tankevekker at det er slike møter man gjør hva som helst for å unngå. Tror det er et stort underskudd på ører som vil lytte.
Jeg tror jeg kan være så ærlig at jeg antakelig hadde blitt å tenke "Aaaah fuck! Selvfølgelig valgte han meg...",først,og deretter sikkert lyttet på samme viset på grunn av dårlig samvittighet.
Du hjalp han nok den dagen,helt klart.
hm..
Det var jo også veldig konkret med skjæring og sånt. Ny vri på gaffabruk, for oss som følger med på tiramteateret, men ikke så lystig. Jeg er redd jeg ikke ville takla det like godt som deg. Jeg synes ikke folk skal drive å ta livet av seg. Spesielt ikke for ulykkelig forelskelse.
Hmm... Det er vel ond sirkel at folk ikke kan være direkte og åpne... Bra med freedom of speech. Heldigvis er det også 2 veier... Hvis noen snakker tl meg og jeg ikke har kapasitet til å lytte, så kan jeg si det, så slipper jeg å henge meg med gaffa tape... Utrolig fint at du lyttet da :)
Hvem vet hva som skjedde etter at dere skilte veier... Kanskje han følte seg gla? :) :)
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/2767649
