Spaltet.netCtrl+D

Neste uke starter jeg for andre gang opp som ansatt ved en av byens siste skanser på fritidsklubbfronten. Mine forventninger til hvor gøy det skal bli å se alle sammen igjen, forstyrres av lesestoff som forteller at klubbene fungerer som nettverksbyggere for kriminell ungdom, samt av rapporter om at noen av bydelens unge beboere har sprengt seg delvis i luften med hjemmelagde bomber.

Vi er selvfølgelig ikke mirakelarbeidere. Som regel hjelper det ikke uansett hva vi gjør, noen ganger gjør vi alt for lite, eller loddrett feil. Men av og til kan det være fint å ha oss; som når en skikkelig tøffing på 17 velger å sette seg ned en fredagskveld i stedet for å danse; for å fortelle at han kom til Norge for et år siden, fra et land i krig, at han savner mammaen sin (som er død), at han sliter med en streng far, at det er vanskelig å skjønne seg på Norge; hva man skal ha på seg, hvordan man skal snakke med jenter og så videre, og i de sjeldne øyeblikkene dette skjer, da er det rett og slett litt magisk å jobbe i klubb.

Deler av magien er min egen. Det er en ære for sosialarbeiderens sårt trengende ego å bli tildelt dyrebar ungdomstid og -betroelser. Samtidig er det kanskje ikke så ofte at gutter som denne snakker om mammaer, pappaer og jenter, og det kan kanskje være bra med en liten prat, selv om man ikke blir frelst fra karriereklatring i stripete uniform og annen ulykksalighet av den grunn.

Det har bemerkelsesverdig ofte hendt at medlemmer vi har ansett som store ressurser, de som har opptrådt som modne, rolige, høflige og hjelpsomme, har fått elendige skussmål fra skole, politi, barnevern og nærmiljø. Her ligger etter min mening fritidsklubbens mest nyttige og meningsfulle funksjon.

Hvis du oppfører deg som, og blir behandlet som en dust på alle arenaer du ferdes, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være viktig og utrolig deilig å ha et sted der du kan slippe unna stemplet som skoletaper eller gærning. Forhåpentligvis er det mulig å ta med seg denne erfaringen tilbake til livet utenfor klubben – og da tror jeg jammen det har skjedd et lite mirakel likevel.