Indierock vs. Ole Martin Ihle 1-0
Ole Martin Ihle har vært på festival. Vi får håpe han hadde gratisbillett, for det var en sørgelig kveld han melder fra om i Aftenposten.
For det første likte han ikke musikken, noe som forsåvidt er greit. Man kan liksom ikke kreve at Vincens-bassisten skal kose seg med psyk punk. Om han føler seg tvunget til å lytte til det han kaller ”uartikulert støy”, er det virkelig hans problem.
For det andre syns han det er underlig at folk kan være på konsert uten å danse:
-Bortsett fra en liten klan som er samlet rett foran scenen, er det ingen som verken hopper eller hyler, rekker knyttede never i været, eller stemmer i til allsang. Hvor enfoldige låtene til The Cramps enn måtte være, står de med kontemplerende, lydhøre blikk, og følger intenst med på det som skjer på scenen, som om det var noe viktig man ville gå glipp av dersom man lot tankene vandre et øyeblikk.
Vel, ikke alle er så danseglade. Ikke er Øya en dansefestival, heller. Han får nesten ta ansvar for sin egen kropp; om han føler hoftene verker etter å utfolde seg. Dessuten er det ganske sensasjonelt å få overvære en konsert med The Cramps, om det så enn blir mest for nostalgiens skyld. Da følger man gjerne med i stedet for å småprate med sure musikkskribenter.
Videre sier han at publikum stort sett består av ølfeite jenter med ravnsvart hår, og det har han nok helt rett i. Indiejentene tilbringer antagelig langt mindre tid på treningsstudio enn sine søstre i R&B/Hip Hop-leiren. De lengter kanskje ikke like mye etter å få vrikke seg som lettkledd øyefryd i kameratenes musikkvideoer. Indiegutter flest setter pris på jenter som kan håndtere en halvliter. Det er ingenting å gråte over.
Til slutt mener han at indiepublikummet ikke skjønner at de lider av en lammende konsensus, at de lurer seg til å tro de ikke er uniformert. Men er ikke dette et generelt trekk ved subkulturer? Og er det virkelig bedre med åpenlys innretting etter en definert standard?
Dessuten vet du det, Ole Martin; at bandlogoen er kanskje ikke så obskur for den som faktisk hører på indierock. Jeg vet du er sur for at rocken er besteborgerlig. Men det får være måte på gledesdreperi.
-Sjangeren har ikke den samme selvhøytideligheten som rocken. Det er mye ironi og camp i R&B.. Da 50 Cent spilte i Norge sist, ble konserten stykket opp av lange reklamepauser. En rocker trenger ikke høre stort mer enn det for å avskrive hele sjangeren som noe kommersielt tull. Men innenfor R&B og hiphop har man helt andre kriterier for autentisitet enn det man finner innenfor rocken. Kred for en hiphop–er skapes ikke på samme måte som i rocken. Mens rockere skal fremstå som lurvete uansett hvor mye penger de tjener, har R&B–stjerner på sin side et forbruksmønster som får lottomillionærer til å fremstå som gniere. Innen disse sjangrene er det nemlig hvor man kommer fra som avgjør om man har kred eller ikke. Dermed kan artistene skamløst spille på lag med markedskreftene. (kilde)
Som svar på det overlater jeg scenen til Cake som forbilledlig lite selvhøytidelig kommenterer rockelivets ekthet:
How do you afford your rock'n'roll lifestyle?
Well, your CD collection looks shiny and costly.
How much did you pay for your bad Moto Guzzi?
And how much did you spend on your black leather jacket?
Is it you or your parents in this income tax bracket?
Now tickets to concerts and drinking at clubs,
Sometimes for music that you haven't even heard of.
And how much did you pay for your rock'n'roll t-shirt
That proves you were there,
That you heard of them first?
How much did you pay for the chunk of his guitar,
The one he ruthlessly smashed at the end of the show?
And how much will he pay for a brand new guitar,
One which he'll ruthlessly smash at the end of another show?
And how long will the workers keep building him new ones?
As long as their soda cans are red, white, and blue ones.
Aging black leather and hospital bills,
Tattoo removal and dozens of pills.
Your liver pays dearly now for youthful magic moments,
But rock on completely with some brand new components.
Excess ain't rebellion.
You're drinking what they're selling.
Your self-destruction doesn't hurt them.
Your chaos won't convert them.
They're so happy to rebuild it.
You'll never really kill it.
Det var jo en fantastisk tekst av denne mannen! Det er helt korrekt det han sier, men det er klart - det er sikkert ikke noe å klage over, men du verden så forsynte mange er av alle som synes å elske musikk på grunn av at den er ukjent.
Ukjent og ukjent fru blom. Kommer vel an på hva man kjenner til?
Jada, tenkte ikke spesielt på cramps, hvis det var det du mente. Men du vet vel hvem jeg mener - folk som totalt mister interessen for favorittbandet om noen flere enn den harde kjernen skulle få kjennskap til dem, eller om gud forby de skulle bli spilt på radio eller tv.
Jeg lever i trua om at kvalitetsmusikk ikke forblir ukjent. Gjør den ikke det, er det ikke kvalitet nok (noen få unntak finnes nok).
Jo, men så er det dette med at om man har fulgt med et band fra undergrunnen så er man kanskje naturlig lei når de endelig blir plukket opp av mainstream. Kanskje har de også blitt mindre hvasse når de kan tekkes store masser?
Jeg lever i trua om at hvis noe kan elskes av mange, er det ikke unikt for noen.
Jeg tror en musikkopplevelse (desverrre) også mye defineres av hva man assosierer med musikken. Kaizers f.eks. var sært og spennende til å begynne med, men plutselig forbandt jeg det bare med massehysteri og hylende jenter... Musikk få kjenner til kan man ha et slags eierforhold til. Min musikk. Ikke så lett lenger hvis den plutselig ligger på Ptres A-liste.
Helt enig. Hadde samme opplevelse med Kaizers. Og jeg tror ikke det bare handler om å være jålete.
Enig i at fyren er grådig blærete,
men kjente meg likevel att i noko:
Eg blir som regel tiltrekt av det utanfor A-lista,
men nokre gongar midt i støy eller indie eller jazz-konsertar får eg total Keiserens-nye-klær-opplevelse, der eg plutseleg innser at eg synes musikken er hysterisk dårleg, sjøl om den er aldri så riktig. Da ser eg meg omkring, og oppdagar at alle står med henda i lomma og nikker som om dei Forstår musikken fullt og heilt, bånn seriøst, og eg får lyst til å spørje om dei Verkeleg synest det er bra, eller om dei berre er redde for å bli avslørte som uvitande dersom dei fniser litt eller rett og slett innrømmer at dei synest det sug. Eg er såklart fullt klar over at smak er subjektivt, og kanskje tykkjer dei resterande 99% at konserten er Fantastisk, men innimellom trur eg trendisjustisen er nokså sterk..
Han dærre jævla Ihle er en kødd!
Jeg har vært borti han før. Han har hatt et langt frontalangrep på norsk hiphop tidligere. Det ringer et ekko når han sier: "..iinnenfor R&B og hiphop har man helt andre kriterier for autentisitet enn det man finner innenfor rocken."
Problemet hans, og til mange av de norske musikkjournalistene, kanskje spesielt de som er mest skråsikre (Nazneen Khan er ikke noen dårlig nummer to) Er at han ikke har spesielt greie på rap heller. I denne artikkelen kan han angripe cramps med det utgangspuntktet at han liksom kan rap og r'n'b. Det kan jeg altså bekrefte at han ikke kan. Han er bare jævlig høy på seg sjølv!!
Det er hos sånne som han at du skulle ønske at janteloven sto litt høyere i kurs i dette landet. Den skulle ha slått inn nå!
Ha,ha selvironiløse sauer
Ole Martin Ihle RULER
Se denne videoen og fortell meg at han ruler fremdeles, Charlie (ditt får)
Luogo interessante, buon disegno, lo gradisco, signore! =) www.meteo.cascata.org
Jeg har sett videoen. han ruler fremdeles! haha
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1828297
