Spaltet.netCtrl+D

Statens lånekasse for fest og moro lever sannelig ikke opp til kallenavnet sitt. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Satans Lånekasse for Utdanning forkortes SLU, og jeg tviler på at det er tilfeldig at de ikke bruker den forkortelsen sånn at vi ser det. Til det er de for lure.

For to år siden sendte de meg en faktura på 200000 kroner med 14 dagers varsel og forfall 22. desember. Dette kom som et sjokk på meg - et sjokk jeg riktignok fortjente da det etter sigende er mitt ansvar å holde dem oppdatert på bostedsfronten. Men kjære vene, når brev kommer i retur er det da en relativt enkel operasjon å sjekke postens registre, eventuelt å gjøre et søk på telefonkatalogen.no. Jeg hadde da ikke rømt til en stillehavsøy.

Siden jeg er midt inne i et masterprogram tok jeg det for god fisk at jeg skulle få lån til det siste året. En master er ikke mye verdt, og en halv master er ikke verdt halvparten av en ubrukelig master en gang.  

Jeg ble derfor ikke i spesielt godt humør da jeg i går oppdaget at søknaden ikke var innvilget. Etter en søvnløs natt var jeg nok ikke god å snakke til da jeg ringte kassafonen på slaget 09:00. Jeg hadde derimot klar mange kriseplaner for hvordan jeg skulle overleve et år uten lån. Ingen av dem særlig gode, flere involverte varierende grader av prostitusjon.

Damen på SLU kunne fortelle meg at mitt år på barnevernspedagog ikke var registrert hos dem, noe som er ganske ironisk sett i lys av at forrige års studielån kun ble godkjent på bakgrunn av nevnte papirer.

Greit nok, jeg må for n’te gang skaffe karakterutskrift fra Høgskolen i Oslo. Servicekontoret som driver med sånt har selvfølgelig ferie. Tiden rundt samordna opptak er jo som kjent den mest passende perioden for avslapning i administrasjonsbransjen.

En herremann ville likevel hjelpe meg. Vel, han påstod først at jeg ikke var registrert, og da han fant meg insisterte han på at de rapporterte direkte til lånekassen. Det kom tydelig fram at jeg er en person som liker å stå i evig telefonkø for å terrorisere dem til å sende meg vitnemål – ikke fordi jeg trenger det, men fordi jeg syns det er festlig å lage arbeid for dem i årets sløve måneder.  

Og det er nå jeg virkelig begynner å lure. Da jeg tilslutt - lettet, sprudlende og sørgelig naiv spurte om de sender brevet hjem til meg eller til lånekassen direkte, svarer han avmålt: –Nei VI sender IKKE noe til lånekassen.

Det er først da jeg blir virkelig redd. For nøyaktig her går det, skillet mellom mann og maskin.

Et ekte menneske skjønner at siden portoen er den samme, siden man likevel må fram med kulepennen, siden det er lite trolig at bevis på 33% av en barnevernpedagog-grad kan brukes til annet enn det innringeren ber om, og siden den ønskede mottageradressen allerede har innsynsrett i slike papirer, så er det mulig å improvisere. Et ekte menneske klarer da å bytte ut adressen på konvolutten, fra: ”Tonje Brustuen CO/ Fornavn/Etternavn på svigerfamiliemedlem, Nordistugu Lida, 2665 Lesja” til ”SLU, PB 195 Økern 0510 OSLO”

En maskin, derimot, nekter å samarbeide og sender i stedet brevet heeelt opp til Lesja, slik at mottageren må sette på nytt frimerke, readressere og sende tilbake samme vei som det kom.

Det finnes sikkert en god forklaring på hvorfor det må være sånn. Tviler på at jeg godtar den.