Spaltet.netCtrl+D

”Jeg tenkte ikke at det var en voldtekt. Jeg spurte henne høflig, og hun motstod ikke… Jeg trodde at så lenge jeg ikke skadet noen, så var det ikke galt”.

Dette er ordene til en mann som forklarer seg etterpåklokt om den gangen han fikk en jente til å ligge med seg ved å true henne med en bajonett. Han mener at han opptrådte høflig, noe både hun og retten protesterte på da han ble idømt fengselsstraff for voldtekt.

Fornuften tilsier at det ikke er en logisk sammenheng mellom det å bruke våpen mot et annet menneske og samtidig være overbevist om at den truede handler frivillig. Fornuften tilsier at denne mannen lyver. I en undersøkelse svarte 69% av dømte voldtektsmenn at de var uskyldige. En tredjedel mente at det var kvinnen som hadde forført dem, resten mente at offeret var mer eller mindre villig. Om de innrømte at offeret var uvillig i starten, mente de at det gikk over etterhvert. Kan det være slik at voldtektsforbryterens påståtte uskyld er en slags ”ærlig” misforståelse?

Av erfaring vil nok mange jenter si at enkelte menn har en tendens til å tolke kvinners atferd som mer seksuell enn kvinner selv gjør. Signaler som senderen ikke engang er klar over, kan hos slike menn oppfattes som oppmerksomhetssøkende. På denne måten trenger det ikke være sjokkerende at noen kan finne på å tolke trusler med bajonett som høflige.

Andre ganger har kvinnen faktisk sendt tvetydige signaler. Når man tenker på at de aller fleste voldtekter skjer mellom parter som kjenner hverandre, og dermed vet at det som regel er en forhistorie bak slike handlinger, i stedet for den stereotype oppfatningen om blind og tilfeldig vold, blir denne tanken viktig å ha med seg.

I hypertradisjonelle normsett for sjekking, de vi har arvet fra besteforeldrene våre, er mannen den aktive part. Kvinnen bør på sin side gi uttrykk for samtykke på mer indirekte måter; vise en kledelig sjenanse og diskresjon. Gjennom dette rollemønstret lærer enkelte gutter seg at både ”ja,” ”tja” og ”nei” noen ganger betyr grønt lys.

Det kreves stor sosial kompetanse for å manøvrere seg trygt i jungelen av signaler og normer for kurtisering. Hvordan sier man tilstrekkelig ”nei”, så den andre parten forstår at man ikke har tenkt å bli med hjem, men samtidig nok ”ja” til at man ikke ødelegger en hyggelig samtale? Hvordan skjønner man om det nøyaktig samme ”tjaet” betyr: ”Jeg vil gjerne bli kjent med deg, men er ikke interessert i noe mer”, eller på den andre siden: ”Du er dritfin, men nå må jeg leke litt mystisk så du ikke tar skrekken”?

For de fleste volder ikke denne forvirringen større problemer enn noen flaue avvisninger og bortkastet sjekketid. Men for noen menn, der andre forutsetninger er tilstede, oppmuntrer sterk identifisering med dette manuskriptet til troen på at kvinnens motstand er symbolsk og kan ignoreres.

Erving Goffman skriver om slike ”courtship scripts,” at i forholdet mellom kjønnene blir kvinnen sett som sårbar, som et ornament uten kunnskap om, eller evner til å utføre oppgaver som tradisjonelt er forbundet med mannens domene. Mannens oppgave er å hjelpe og å beskytte mot ubehageligheter som edderkopper, bråk og regn. Han skal avskjære kvinnen fra kontakt med det som er regnet som ukvinnelige territorier.

Kanskje kan man si at det ligger i en slik mannsrolle; ikke bare å beskytte henne fra omverdenen, men også å beskytte henne mot seg selv. Han avskjærer henne fra verden rundt og opptrer som en forlengelse av hennes egen vilje som svarer for henne der hun ikke regnes som egnet til å svare for seg selv. Kanskje kan den tradisjonelle mannsrollen i noen tilfeller medføre en følelse av berettigelse overfor kvinner.

Ut fra denne argumentasjonen kan også voldtekt forekomme i et tradisjonelt ”courtship script.” I voldtekts-situasjonen trygler kvinnen om nåde, hun ber om hjelpen og beskyttelsen som det ligger i mannens rollemanus å tilby, men han kan også, i egenskap av nøyaktig samme rolle, overkjøre hennes vilje. I så fall er ikke voldtekt lenger noe patologisk, men snarere en forlengelse av normalkulturen.

Dette betyr slett ikke at kvinner skal ta på seg skyld når de blir voldtatt. Det betyr heller ikke at voldtektsforbrytere bare er misforståtte unge menn. Det betyr at hvis vi skal gjøre noe for å forsøke å redusere forekomsten av seksualisert vold, kan det være en god idè å lete etter elementer i kjønnsrollene våre, samtidig som vi jobber fra andre kanter.