Gamlinger
Jeg sitter i kassa. Foran meg står en mann og henger. Jeg spør om han skal ha noe. "Nei", sier han. "Jeg venter på dem". Han nikker mot et gammelt ektepar som er i ferd med å runde en butikkreol på vei mot oss.
De er grå som fjellet, skrukkete som gårdagens konfirmasjonsskjorter, tandre som aske i vinden. Jeg kan skimte edderkoppspinnet hengende sirlig mellom dem og handlekurven. De har pusterør i nesa, oksygentanker på ryggen, stokk, pacemaker, utlagt tarm og jeg vet ikke hva. Selv med alle disse reservedelene beveger de seg som Æsops snegle.
Jeg føler alderdommen snike seg på meg mens jeg venter. De kjemper seg fram, møysommelig, et halvt skritt av gangen mens de klamrer seg til livet, hverandre og handlekurven. Når de omsider kommer fram, legger de varene på båndet; forsiktig som om hver gjenstand skulle være laget av den mest kostbare og skjøre porselen. De betaler som om de går gjennom en liten hjertesorg for hver krone de må skille lag med.
Den første tanken min da han fortalte meg hvem han ventet på, var; "Ja det kan jo ta sin tid, dra fram en stol". Men de er så søte, så blide og veike og tynne og stakkarslige og så tydelig snart borte at jeg blir helt skiplet der jeg sitter, udødelig. Hjertet mitt tåler ikke gamle folk, de er ikke bra for meg. De spiser meg opp.
den franske kabaretartisten og skuespilleren maurice chevalier skal engang ha sagt at alderdommen ikke er så ille når man tenker på alternativet. han hadde nok rett i det.
vakker situasjonsbeskrivelse, sandy. vakker.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/39433
