Spaltet.netCtrl+D

Jeg har ikke gått bort, jeg har bare hatt så mye å drive med. Dessverre har jeg ikke gjort så mye man kan skrive hjem om. Jeg har lest til eksamen. Dessuten er jeg nesten ferdig med prosjektbeskrivelsen til masteroppgaven, som for tiden handler om hvordan amerikanske utflyttere forteller om opplevelsen av å bo i et fremmed land i webloggene sine.

I den forbindelse sitter jeg og lurer på så mangt. Hva vil vi med bloggene våre? Hva innebærer det å skrive for et publikum? Hvor mye tenker vi over hvordan vi presenterer oss? Hva har anonymitet å si for hvor ærlige er, eller omvendt; hvor mye holder vi tilbake når vi står fram med fullt navn? Har vi en egen blogg-persona som er annerledes enn når vi er off-line? Formidler vi bare øyeblikksbilder, eller forsøker vi å lage konsistens, konklusjoner, løsninger og linjer? Virker dagbokskrivingen tilbake på levd liv? Leser vi i våre egne arkiver for å sjekke hva vi tenkte i fjor? Hva er de sosiale konsekvensene? Får vi venner? Diskuterer vi i kommentarfeltene?

Nok om det. For litt siden gikk et lite rytmisk skolekorps forbi vinduet mitt, og blant dem var han med saksofon og afro som var maskot på Idol i fjor. Om det ikke var de falske tonene, de lekre uniformene eller det vaiende vakre flagget som rørte meg, så var det kanskje de stolte foreldrene som gjorde utslaget, de som marsjerte prøvende, men forbilledlig på sidelinjen. I disse barnevernstider er det fineste som fins - foreldre som stiller opp for barna sine.

Ellers har jeg brukt kvelden på å forberede ørretmousse og kremet pastasalat til morgendagens champagnefrokost. Jeg har tatt i ekstra mye fløte og rømme bare på trass, for å markere avsky overfor nettavisenes slankepropaganda. Som kjent er det ikke det man spiser mellom jul og nyttår som teller. For riktig å krone verket skal jeg også servere jordbær, pisket krem og marengs i Eton Mess, en engelsk kostskoledessert som er spesialdesignet for å trøste små, rike gutter med hjemlengsel.

Man kan jo feire litt selv om man ikke er helt fornøyd med tingenes tilstand. Jeg plages for tiden spesielt av det faktum at av 1000 spurte, svarte 550 plent nei på spørsmålet: -Norske universiteter utdanner prester. Bør de også utdanne imamer?

Likevel er det grenser for hvor mye man kan bry seg om dårlige vibrasjoner på kvelden før dagen, når man vet at Narvesen har halv pris på kroneis, at de setter opp tivoli på Torshov og at man har en kjæreste som er kjempesterk og garantert kan vinne den største bamsen om de har en sånn ball man skal bokse hardest mulig i. Enda bedre er det at man ikke er helt hjelpeløs med kastearmen selv, heller.

Pytt, pytt til imamutdanning, 17. mai er vi glad i!