Spaltet.netCtrl+D

Det er kanskje et tegn på at man nærmer seg de psykiske tredve, når man setter Gilmore Girls på pause og bruker noen minutter til å tenke over hvem man egentlig identifiserer seg med – og ser seg nødt til å innse at man har skiftet fra datter til mor siden serien startet.

Eller kanskje er det bare et tegn på at man begynner å bli tussete i en hverdag som består av like deler identitetsteori og tv-serier, og ikke så mye annet. Jeg er heldig om jeg slipper liggesår til jul.

Jeg kunne jo skrevet om teoretiske perspektiver på identitet og realistenes iherdige latterliggjøring av sosialkonstruksjonismen. Noe sier meg at denslags ikke er så publikumsvennlig.

Men det er jo spennende – hvordan vi tenker om hvordan vi er. Eller hvordan vi ikke tenker, alt ettersom. Noen prøver å leve gjennom merkevarer (eller tv-serier). Andre lager personlighetstester som beskriver oss i numeriske profiler. Noen mener vi har en sjel som farer opp til himmels, andre sier at alt er i konstant forandring, ikke-selvet likeså. Visdomskornet gjelder også her: Noen liker mora, andre liker dattera.

Salon intervjuer Richard Dawkins, forfatter av bøkene The Selfish Gene og The God Delusion. Journalisten spør hvorfor han kaller seg ateist og ikke agnostiker. Dawkins svarer at teknisk sett kan man ikke gå lengre enn å være agnostiker. Man kan ikke bevise at gud ikke finnes. Men han sier også at han er agnostisk på samme måte overfor ”gud” som han er overfor ”alver” og ”spaghettimonstre”.

Dawkins er herlig syrlig og tørrvittig. Han tukter de moderate troende, de som står fram og er rystet over at deres hellige bøker blir mistolket av ekstremister. De er ordentlige, hyggelige mennesker, sier han. Og deres tro er i seg selv harmløs. Men de har ingen rett til å være sjokkert. De moderate troende har selv gjort dette mulig – fordi de bringer grunnlaget for slike tanker til verden når de lærer sine barn at ubetinget tro er en dyd.

Dawkins mener at skillet mellom vitenskap og religion er skadelig; et feigt politisk grep for å holde seg inne med mektige og moderate troende. Det gjør at tro blir noe vi ikke kan røre, et tabu, noe man bare automatisk skal respektere. Han sier at dette blir som å være fornøyd med å vinne slaget, selv om man taper krigen.

Hva skal man gjøre, da? Ut og misjonere ateisme? Eller er det greit at noen liker mora og andre dattera, så lenge vi liksom er venner? Eller kanskje det rett og slett virker mot sin hensikt å ta fra folk livsløgnen. Kanskje trenger folk flest enkle regler og trusler om evig pine – så er det lettere å holde seg på matta.