Spaltet.netCtrl+D

Jeg har omsider kjøpt meg en poncho. Etter lange overveielser og onde drømmer om kjøpesentra fulle til randen av ponchoer og ingenting annet, har jeg skaffet meg en poncho, rød som julen. Dessverre ikke fordi en brannmann er min venn, men fordi jeg venter på selskapelighet, gløgg og pinnekjøtt. Så sitter I. og jeg foran peisen og fyrer, røyker og venter på at potetene skal koke. Jeg merker at han ser på meg. Eller egentlig ikke på meg, men på den ponchobekledde overkroppen min. Han smiler uutgrunnelig og rister på hodet. "Hva er det med deg"? spør jeg. Han nøler, kremter, sier: "Det må være nytt for deg å gå med poncho". "Syns du ikke jeg kler den, er den ikke fin, du sa du likte den"! sier jeg. "Du har jo aldri hatt poncho før".. "Nei"? sier jeg og og himler med øynene; "Hvor vil du med dette"? Han mumler: "Noen går med poncho hver dag". "Mm", sier jeg i det jeg innser at han er Ray og jeg er Debra og at sit-coms faktisk er mer basert på hverdagslivet enn hva vi tror. "Jeg prøver bare å tenke fenomenologisk på plagget", forsøker han. Famlende nå, usikker på hva han har rotet seg inn i. Jeg funderer litt selv, hvordan er det med ponchoen, hva slags bevegelser tillater den eller ikke, hvordan må man leve i en poncho, hva må man tenke på for å bære den med funksjonalitet og verdighet? Jeg ler forsiktig avvæpnende, men sitter fremdeles med en godlynt murring i bakhodet, en mistanke om at han innerst inne syns jeg ser ut som et juletre.