Påskefeiring, revidert versjon
15.apr.2006 @ 16:40
Vi mennesker er så rare. Spesielt når det gjelder tradisjoner. Først lager vi en haug med offentlige helligdager for å markere en brutal historie fra fordums tid. Så går det to tusen år, og mange av oss glemmer hele Jesusen og hans fristelser. Likevel fortsetter vi å feire.
Det er forståelig at vi koser oss litt ekstra når vi først har noen dager fri, men det er vittig at vi gudløse insisterer på å spise lam, som opprinnelig var ment å representere Jesus, eller påskeegg; symbol på fruktbarhet fra før-kristen tid, uten å ofre en tanke til hvor tradisjonene kommer fra.
I USA krangler de fælt om 'krigen mot julen'. Mange kristne mener at Guds sønn erstattes med julenissen, og at 'Merry Christmas' tones ned til fordel for 'Happy Holidays', så julen kan bli spiselig for ikke-troende. Til dette svarer vi vantro hunder at julen hele tiden har hatt innslag av før-kristne ritualer og symboler. På samme måte sier vi at påsken ikke bare en kristen høytid, men også en vårfest, der vi gleder oss over at naturen våkner til liv. Så er det kanskje ikke så hyklersk av oss likevel, å adoptere og tilpasse religion etter forgodtfinnende.
Jone Salomonsen skriver om hedensk inspirasjon i tradisjonene våre; at norrøn skikk kan sies å ha blitt flettet inn i kristenlivet. Konfirmasjonen kan gi et eksempel på dette. Første del av overgangsritualet foregår i kirken, andre del i huset. Husets ritual kan sies å ligne det gamle norske blotgildet, med ofring, gavebytte, skåldrikking og samspising. Ungdommen benkes i høysetet, på dronningen eller kongens plass, og mottar taler og kvedeviser om alle bragdene i sitt liv, og om håpet for framtiden.
Bruken av vin har vært sterkt knyttet til religion, blant annet som symbol på ånd i nattverden. Drikkingen var lenge regulert gjennom religiøse ritualer knyttet til årssykluser i naturen og menneskers livsløp. Drikking av alkohol symboliserte enhet mellom Gud og mennesker.
Denne tradisjonen holdes, på sitt vis, fortsatt i hevd i påsketiden. Strömstads innbyggere kjenner godt til fenomenet, men man finner det også her hjemme på Dombås. Skjærtorsdag byr nemlig på årets heftigste fyllekule. Det hele starter i skibakken, der unge og litt eldre drikker fra tidlig formiddag. Når det blir for kaldt og mørkt til å være ute, fortsetter festen på stedets puber.
Denne tilstelningen er ikke for svake hjerter. Først må man brøyte seg forbi alle de som er for unge til å komme inn, men gamle nok, tydeligvis, til å få lov til å henge ute hele natta. Så kommer man inn i noe som ligner på en scene tatt rett ut av Dantes inferno.
Borti kroken er det noen som slåss, en annen stakkar blør fra hull i hodet etter et møte med et illsint halvlitersglass. Folk skriker og spytter og alle snakker mest til seg selv, for musikken er så dundrende høy at alt annet er umulig.
I år var jeg så uheldig å ankomme festen edru, og la meg si det slik: Om jeg lekte avholds oftere, ville jeg vurdert å ty til flaska. Rotbløyte er ikke et dekkende begrep for det som foregår på skjærtorsdag. Skjær- betyr renselse, og det er nettopp det vi driver med. Vi renser, desinfiserer våre syndige sjeler i alkohol.
Trolig er dette grunnen til at dagen derpå har fått tilnavnet 'langfredag'.
Hva går så den reviderte, rensende påskefeiringen ut på? Sosialantropolog Allan Sande mener vi har privatisert ritualene. Symbolene er meningsløse, men vi fortsetter å bruke dem som koselig tradisjon. Drikkingen har ikke lenger noe med autoriteter eller tro å gjøre. Vi drikker for å bryte opp hverdagen, for å skape en alternativ virkelighet på utsiden av livets alvor. Alkoholen spiller nå sin rolle som samlende kraft i et forfyllet forbrødringsrituale.
For det første kan alkohol ha en praktisk betydning for forbrødringen. Når man kjøper seg en øl, skriver man på en måte også under på en usynlig kontrakt. Alkohol er dyrt, man går ikke fra et halvtømt glass med mindre det står om liv og død. Dermed signaliserer man ved valg av drikkevare hvor lenge man har tenkt å bli sittende.
Den aller tryggeste kontrakten inngås ved å kjøpe runder, for da er man fanget i en forpliktende sirkel av gjengjeldelse. Partene lover hverandre, uten ord, at selskapet skal vare hele kvelden. Folk som drikker brus er uforutsigbare, flyktige. Man vet ikke hvor man har dem. De sitter på kanten av stolen, med jakka på, og kan i teorien stikke av når som helst.
Den viktigste funksjonen i forbrødringsritualet er likevel knyttingen av bånd mellom de som drikker, og markeringen av avstand til de som ikke drikker. Drankerne ser gjerne på 'de andre' med en viss skepsis. Noen ganger er skepsisen sunn og naturlig. Det er vanskelig å stole på den som ikke drikker, for når vi fyllesvin har tunnelsyn, har de edru falkeblikk, og når våre skjermer går i svart, har avholdsfolket elefanthukommelse og ingen hemninger mot å minne oss på gårdagens hendelser med dårlig skjult skadefryd.
Det er også ofte slik at det er fra fulle folk man kan høre sannheten. Vi kjenner hverandres mørke og svake sider bedre etter en fest enn etter et helt år som kolleger. Kanskje kan drikkingen herde oss og gjøre oss mindre selvhøytidelige?
For er det ikke noe mystisk ved den som nekter å drikke? Og like skummel er den som drikker, men som nekter å bli full. Hva er det han prøver å skjule? Er han feig, en tosk, svak, slem eller kanskje til og med voldelig? Man kan ikke stole på noen som er redd for å avsløre seg selv!
Men av og til kan man stole på den som ligger tvekroket over toalettskåla og kaster opp. For fra den posisjonen lærer man mye om ydmykhet og skam. Det er vanskelig å holde hodet selvhøytidelig oppe når man sitter gråtende på et skittent do-gulv, dekket av snørr og magesyre.
Så ille gikk det heldigvis ikke med mitt forsøk på forbrødring denne skjærtorsdagen, den var svært hyggelig og nesten av kultiverte slaget. I år var faktisk første gang på over ti år at jeg fikk med meg hele påskelabyrinten, og det må man vel kunne si var et jærtegn på hvilke tider som skal komme.
Vi hadde følge av en trøndersk portugiser, som forlengst var akklimatisert og dermed ikke lot seg sjokkere av tingenes tilstand. P. hadde bodd i Norge i fire år, og innrømte at han i begynnelsen hadde hatt problemer med den norske drikkekulturen.
Z, en annen kompis, fortalte om et lignende kultursjokk da han flyttet fra Serbia til et asylmottak på Sørlandet. På sin første spasertur i sitt nye hjemland så han folk rulle seg beruset rundt i grend og grøft, og spurte en innfødt om de feiret nasjonaldagen. -Det er fredag, svarte de.
Man venner seg til det meste, og P. bekjente at det nå hender at han kjeder seg på fest når han er på besøk i Portugal. Ingen herjing, ingen skandaler, ingen sladring og rykteflom dagen derpå. Bare å nippe pent til vin og legge seg når man blir trøtt. Kjedelig.
Så, altså: Riktig god påske til alle sammen, og lykke til med forbrødringen! Spis godt og skål lystig, men ikke glem forfedrenes visdom:
Betre byrdi du ber 'kje i bakken
enn mannevit mykje.
Med laakare niste du legg 'kje i veg
enn ovdrykkje med øl.
enn mannevit mykje.
Med laakare niste du legg 'kje i veg
enn ovdrykkje med øl.
Kommentarer
Postet av: kristin
Fantastisk.
Postet av: Rambukk
Disse forfedrene skjønte sannelig en ting eller to..
Postet av: Paulo Girão
Hei!
Jeg er den (nå) internetverdensberømte P.!
Hyggelig å snakke med deg siste torsdag natt. Det er første gang jeg treffer noen fra den norske bloggverden personlig.
Du har oppnådde blogskribentsdrømme, nemlig å skrive i en fast spalt på en papirutgave. Dette er imponerende!
Skrives
;-)
Paulo.
Postet av: Me! (Who else???!!?)
Helt fantastisk!
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1113475
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/1113475
