Spaltet.netCtrl+D

Kjæresten min har hatt vikaroppdrag i en femte klasse. De hadde natur og miljø og han snakket flammende om utrydding av regnskogen. Langt ute i neste time rekker en liten gutt, med uro i blikket, opp hånden. "Jamen, hvis regnskogen blir borte, må vi kjøpe luft da"?

Så lite skal til for å skape en miljøaktivist. Jeg lurer på om vi ikke trenger å skremme barna litt mer enn vi gjør nå. I. og jeg hadde forleden dag en diskusjon der jeg var skeptisk til at de viser så mye snuff fra grusomheter rundt i verden på tv. Jeg vet ikke hva slike scener kan føre til hos folk, om de høyner terskelen og gjør at folk blir apatiske eller avstumpet. I. mente at slikt skulle vises av prinsipp. Det er sånn verden er og vi skal ikke få lov til å lulle oss inn i en annen virkelighet, uansett hva som er konsekvensene. Jeg er litt enig.

Det er egentlig merkelig at vi blir sjokkert over bildene, det sier noe om hva slags forestillinger vi har av krig og hva slags forventninger vi har til mennesker som er satt til å utøve vold. Det er ikke putekrig vi snakker om, men ekte, dødelig, brutal og grusom ødeleggelse av liv og planet. Det skulle bare mangle om det ikke skulle være ekkelt å se på. Klart det skal finnes regler i krig, som Røde Kors minner oss på. Men krigen er i seg selv et uvesen, den kan ikke renvaskes. Det blir som å prøve å desinfisere en bæsj, samme hvor mye du gnukker er det fremdeles en bæsj.

Voldsbegrepet burde romme mer enn det gjør nå. Det burde ikke bare omfatte det man gjør aktivt for å skade, men også det man ikke gjør. Vi er alle voldelige når vi vet at noen lider, men ikke gjør noe med det. Det gjelder politikere som gjør økonomiske vedtak som ikke bidrar til å lindre forskjellene i verden og det gjelder meg som sitter her på rompa og drømmer. Fred og velferd er ikke et kollektivt ansvar vi kan gjemme oss fra ved å tenke at noen andre tar seg av det, det er en personlig plikt som vi må huske og gjennomføre i hver tanke og hver handling.