Et ego større enn livet selv
Det hele startet med en påpekning fra meg hvor jeg trakk ut et par sitater fra en diskusjon og brukte dem som eksempler på en side ved feminismen som jeg har problemer med. Jeg syns personlig at tonen min var ganske fredelig. Så følger folk opp med hete kommentarer, og jeg klarer selvfølgelig ikke å roe ned når jeg først blir motsagt og har sjansen til å bryne meg. Dette gjør så neste runde enda hissigere, og så er ballen i full rulle.
Neste etappe kom da jeg brukte denne responsen til å illustrere en kultur som etter min mening har spredd seg i bloggebyen spesielt det siste halvåret, en kultur som jeg tror det er fint at ikke blir rådende om blogging har tenkt å bli noe mer enn pyjamasjournalistikk.
Jeg trodde at jeg snakket for et publikum som er interessert i å delta aktivt. Hjorthen selv har blogget for Dagbladet, og de andre er også engasjerte representanter for en blogosfære med ambisjoner utover et rent chatte-nivå. Da eksploderte det.
Jeg skjønner at jeg har trampet på et par tær, og jeg har forståelse for at jeg har bygd meg opp et varemerke som Tonje Brustuen – Bloggeren med et ego større enn livet selv.
Ett av de siste nådestøt kom fra Lotten da hun skrev: ”Det er altså denne Tonje Brustuen som er sjefen over blogger? Uff, det visste jeg ikke. Nå forstår jeg hvorfor hun er så fornærmet. Først blir hun og hennes veldig viktige blogg uteglemt av Gullbloggjuryen, deretter glemmer vi hvem det er som er sjefen og alt... Eller kan det være at noen muligens trenger en reality check?”
Det er helt håpløse arbeidsforhold jeg lever under, skal jeg fortelle dere. Det er ikke enkelt å være sjef når det bare er jeg som vet at jeg er det! Det er heller ikke akkurat en letthåndterlig stab jeg forsøker å geleide på den rette sti.
Det kan hende jeg trenger en reality check. Dere kan jo for eksempel boikotte Spaltet fra lenkelistene..
En ting som jeg mistenker kan bidra til at enkelte leser meg som fanden leser bibelen, er at jeg ikke alltid tar forbehold om ting jeg mener burde være innlysende. PCB ber meg for eksempel omformulere ”Jeg ønsker å finne måter å skille klinten fra hveten” til ”Jeg ønsker å finne måter å skille ut de bloggene med innholdet jeg vil lese”, og Hjorthen skriver at problemet er at jeg snevrer inn definisjonen av ”de gode stemmene” til å være slike stemmer som akkurat JEG liker best.
You say potatoe, I say potato, sier jeg da.
Jeg syns det sier seg selv at ”å skille klinten fra hveten” betyr ”å skille klinten fra det JEG syns er hvete”. Det er i det minste ganske opplagt for meg at jeg ikke har makt til å bestemme hva andre skal like, og jeg er ikke redd for å ta verdivurderinger ut fra min egen smak.
Jeg prøver å skrive som jeg liker å lese, og jeg føler meg tryggest når jeg føres gjennom teksten av en myndig hånd. Forbehold om hit og dit, tvil og usikkerhet hører til i forarbeidelsen på kammerset. Hvorfor skal jeg belemre offentligheten med mitt åpenbare kaos når jeg heller kan gjøre meg selv en tjeneste og formulere noe som gir en mening, i hvert fall en stakket stund?
I mine øyne er den minst arrogant - den som tør å være ærlig, bestemt og dermed blottlegge strupen for kritikk. At man er sikker i sin sak betyr ikke at man ikke kan bli sikker på en annen sak senere. Det er modigere – og redeligere – å si det man mener, enn å prøve å spille på lag med alle. Den virkelige arrogansen finnes etter min mening hos den som feiger unna standpunkt.
Sjenanse og usikkerhet kan også være en form for stolthet; fordi man tror man er for god til å dumme seg ut, fordi man setter seg på en pidestall som man ikke tør risikere å falle ned fra. Lev som du vil, men vit at dette er mitt ideal for det fremtidige jeg.
Når jeg skriver ting som oppfattes som arrogant er det opp til deg å velge hvordan du vil reagere; hva du vil la deg provosere/såre av. Jeg er ikke ute etter deg. Jeg ser ikke ned på deg. Jeg kan ikke røre deg. Jeg kan være luft for deg, hvis du vil. Disse ordene er ikke skrevet fordi jeg på noen måte tror at jeg egenhendig har vært på Hjorthejakt; skutt, felt og flådd dyret. Jeg ville bare gjøre det klart at jeg ikke sitter her og godter meg, i tilfelle noen skulle tenke i de baner. Tvert i mot, jeg ønsker ham både lykke til og hjertelig velkommen tilbake.
"jeg føler meg tryggest når jeg føres gjennom teksten av en myndig hånd" - Og der sto den med ett foran meg, klart og tydelig, forklaringen på hvorfor jeg alltid har ført meg litt usikker, nesten litt redd, når jeg leser din side. Hver gang jeg kjenner at en myndig hånd tar tak i nakkeskinnet på meg og skal lede meg gjennom noe, fram til noe, noe den hånden vet hva er, noen den hånde vet er Riktig, så kjenner jeg et stikk av panikk, av uro, nesten en liten redsel et sted nede i magen. Reagerer instinktivt, med fluktrefleks, når noen med myndig hånd prøver å lede meg. Også i tekster. Avskyr autoritære røster, slike som skal lede, slike som skaper et falskt bilde av livet og teksten som speiler livet, som noe entydig og rettlinjet, som noe uten tvil og forbehold, som noe som kan puttes inn i mange, velordnede og pene skuffer og dermed være under kontroll. Nei, ikke avskyr, egentlig. Er redd for, er nok mer dekkende.. Og slike treskter gir meg ikke noe, jeg lærer ikke noe av dem, de taler ikek til meg. "Jeg vil gjerne lære, men avskyr å bli belært", var det visst noen som sa?
Men tror du har rett i at du ikke skal kose deg alt for mye med Hjorte-geviret på veggen! ;-) Rocambole var som kjent ikke død, og det er neppe Hjorten heller. Men kanskje han nå får gjort noe fornuftig, mens han er skinndød i denne medie-digresjonene som kalles blogger?
Det var leit å høre at du ikke stiller deg først i køen når stillingen som president i fanklubben min skal fylles. Men det er jo en ærlig sak om du frykter min autoritære hånd. :)
Snakk om å resirkulere for å holde debatten igang... Jeg føler jeg har sagt mitt for denne gang...
Folk er forskjellige. Heldigvis.
Hei Tonje. Du liker ikke å skrive dine opplagte forbehold. Ikke jeg heller. Be that as it may, hvis vi allikevel gjør det og dét fører til at debatten dreier seg om det vi vil den skal dreie seg om, skal vi gjøre det allikevel?
Da jeg og broren min slåss da vi var små, lo bestefaren min og kom med en av sine mange catchphrases, overhodet ikke pk og gangbart i dag: - Spark 'n Kal i hue, Fredrik, sa tat'kjerringa når unga hennis sløss. Men det var på Hedmarken. Jeg regner med du tar den. Nok internt koseprat.
Bloggeklimaet slik jeg opplever det er *litt* mer pakket inn i vatt, og det trenger ikke være bare dumt. Jeg tror ikke vi trenger å bli krassere for å øke takhøyden. Selvforsvarsretten, dersom noen i hårde ordelag skulle ville mene at saklig kritiske røster er uvelkomne, blir ikke mindre av den grunn.
For min egen del fikk jeg en god roundup av feminismedebatten i kommentarfeltet på "Sur kjerring" på Drusillas egne sider. Målet for meg når det gjelder kommunikasjon med andre bloggere - og publikum generelt, for den saks skyld - er dialog. Jeg skulle også gjerne sett klinten skilt fra hveten, muligens i form av en samleside med de bloggene jeg helst leser.
Absolutt. Du har et stort poeng. Det er viktigere å bli forstått riktig enn å stå hardnakket på egne krav om hvordan man vil formulere seg.
Samtidig har jeg funnet meg en slags hypotetisk målgruppe, drømmepublikummet om du vil: de som er på greia mi. Så jeg skriver litt for korguttene i håp om at de finnes og skal oppdage meg, og skreddersyr dermed ikke nødvendigvis hver eneste setning bare for akkurat den som måtte finne på å kommentere.
Dessuten så syns jeg ikke at jeg er så krass, men det begynner å se ut som dette hypotetiske publikummet ikke finnes og dermed ikke gjør jobben med å veie opp for det jeg trodde var et fåtall av misforstående sjeler. Jeg får se hva jeg finner på
.. Og et eller annet opplegg er nok på vei!
Hvem "bestemmer" på ens egen side - om ikke nettopp en selv?!
Kommentatorene er de som kolorerer bloggen.
Skriver vi for korguttene kan vi jo like gjerne pludre om helgefyll og seksuelle erobringer, kan vi ikke? ;)
Jeg syns du skriver utrolig godt. Men hvis du skriver bare for dem som av ulike årsaker har forutsetninger for å forstå deg klart og tydelig uten at du siler tankestrømmen ut i åpenbarheten, mister du mange du ellers kunne nådd. Det blir egentlig et spørsmål om hva som er viktigst. Og hvis språkgleden forsvinner langs veien, vet jeg ikke om det å tekkes massenes forklaringsbehov er det du skal strebe etter. Du er skribent, du driver jo ikke med politikk heller. Eller?
Som sagt, bloggosfæren vil spise seg selv. Jeg hater å ha rett hele tiden.. :) Jeg kommer til å savne Hjorthen. Han er morsom og en mann med hjertet på rett sted.
Siden jeg ikke hører til noen klikk kan jeg samtidig tillate meg en viss beundring for dette kamikaze-prosjektet ditt, Tonje. Jeg tror media gjør rett i å adoptere deg. Pirajaer passer bedre i det store havet enn i et småfiskakvarium.
mulig en tramper i klaveret her, men at dere orker disse metadebattene? dvs, jeg skjønner ikke at noen orker å bli forbanna over at Tonje sier hvordan hun syns folk burde blogge. Er det noen som tror det er noe mer enn en personlig meningsytring? Mislykket retorisk spørsmål, siden det åpenbart er noen som føler seg sensurert eller noe.
Fornøyelig å registrere de som kaster seg inn i debatten for å fortelle verden at de ikke deltar i debatten.
Dette handler jo egentlig om integritet, om å ikke gå på akkord med seg selv.
Det er ingen sak å tiltrekke seg mange lesere, hvis man hele tiden skriver det folk vil høre, krydrer med pikante og intime detaljer og rykter, sensasjon, brød og sirkus, og samtidig passer seg for å tråkke på tær.
Eller man kan være seg selv, og la de komme som kommer.
Det er tydelig at mange føler seg truffet.
"Skriver vi for korguttene kan vi jo like gjerne pludre om helgefyll og seksuelle erobringer".. Som om det var noe galt i det..
Bloggsfæren er et strukturert anarki, det er plass til alle - men noen ganger må man skape den plassen selv. Vi kjemper faktisk ikke om de samme leserne, vi har ikke de samme målene, og vi bruker ikke de samme midlene..
Oi! SE! Navlelo! Må komme tilbake til denne debatten en annen gang...
Det er vel og bra med store ord om integritet og å være seg selv fullt og helt osv, men i den virkelige verden er det bare autister og folk uten sosiale antenner som kan holde på på den måten. Som mennesker tar vi hensyn og tilpasser oss, vi braser ikke ut med alt vi tenker og mener i enhver situsasjon, da blir det trøbbel (gjerne av verre sort enn det som fulgte i kjølvannet av Eskils klumsete, men ærlige debutspørsmål på denne bloggen).).
VamPus: når Tonje etterlyser en bedre bloggosfære der man blant annet ikke er så intern, så er det vel det samme hvem man er intern *med,* prøver jeg å si.
Og jeg sier ikke at det nødvendigvis er galt å være intern. Det gjør man som kjent som man vil med :)
i1277: Hvis du mener at du ikke kan være deg selv uten å være hensynsløs, sier det vel egentlig mer om deg enn om konseptet "være seg selv". Hva slags trøbbel mener du forresten at det blir hvis du braser ut etc? Rykende uenighet?
Et eller annet sted mellom superego på den ene siden og total selvutslettelse på den andre, ligger den enkeltes grense for integritet. For de fleste går det greit å både være seg selv og å være tilpasningsdyktig og hensynsfull.
Rambukk: Ikke for å være kjip, men jeg gidder ikke holde en leksjon for deg om mennesket som sosialt dyr. Det aner meg at du egentlig vet hva det er snakk om dersom du tenker deg litt om.
God middag.
i1277: Det er mulig jeg vet hva det er snakk om ja, men det virker som du stiller opp det å være seg selv og det å være hensynsfull som motsetninger. Den kjøper jeg ikke.
For øvrig hyggelig å høre at du likte middagen.
njæ-
Synes heller ikke du er så krass jeg.
Og siden jeg også føler meg lykkelig klikk-fri og ikke har en populær nok blogg til å bli henvist i en klikk, forbeholder jeg meg åpent og behagelig retten til å rose bloggen din og si at jeg kommer til å savne Hjortens utlegninger om hist og pint i en og samme setning!
Den sida di er da vel ok? Jeg har jo registrert at det er noen særdeles nærtakende individer der ute. Men at din side skulle provosere så voldsomt kan jeg ikke se. Rendyrk stilen din, og gi f. i alle fjollene som fniser opprørt og "såret" rundt for å få oppmerksomhet. Det er ikke blogging de bedriver, det er kos, pludring, offerrollevedlikehold og digital syklubb.
Heia Tonje!:)
Tillot meg å linke til deg etter alt dette jeg, Tonje :D
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/918458
