Spaltet.netCtrl+D

Man kan sole seg i glansen av sine manglende fordommer og ønske seg spennende sammensmeltninger av ny og gammel kultur til man blir blå i trynet, men ett sted vil grensen gå. Om noen skulle foretrekke hvitløk i rømmegrøten? Greit for meg. Jeg rynker ikke et bryn over rap på norsk. Men kødder du med bunaden, da stikker det i hjertet.

Jeg blåser en lang marsj i at det vi ser på som urnorsk i dag er en knapt hundre år gammel oppfinnelse. Da støtter jeg meg heller til Thomasteoremet, som sier at om noe defineres som virkelig, så er konsekvensene også virkelige. Om vi tror bunadene er autentiske, så blir de det. Ferdig med saken.

Bunaden kler alt slags innhold, til og med svensker. Men på andre punkter holder jeg med bunadspolitiet. Man skal ikke ha glorete smykker (andre enn de som hører til), solbriller eller aparte sminke. Sko eller søljer kan ikke velges etter smak, og man skal ikke ha belte bare fordi det er dyrt. Dessuten må man ha tilknytning til området bunaden kommer fra, enten ved å bo der, være oppvokst der, eller til nød ha nære slektninger fra stedet.

Så langt og verre skal det bli. Jeg er faktisk så ekstrem at jeg mener at bunader ikke skal være salgsvare i det hele tatt. Bunader skal gis bort, ikke kjøpes. Og her er det altså at det blir vanskelig, for plutselig står jeg med beina i samme leir som relativt skrullete folk. Noen mener jo at bare lyse nordmenn kan ha på seg bunad. Andre mener at de ikke kan lages av utenlandske fingre - fordi broderi er som håndskrift, best foredlet av lokal kunnskap.

Man skal ha respekt for håndverk, sier Husfliden, som sannsynligvis håper på monopol og som truet med å saksøke da John Helge Dahl, tidligere kjent som Aching, ville selge bunader sydd i Shanghai. Enda verre har det vært. Sunnmøre kalles bunadens Jugoslavia på grunn av en splid som oppstod for noen år tilbake da Bunad- og Folkedraktrådet overså sunnmørsbunaden som representant til åpningsseremonien i Lillehammer-OL. 10000 mennesker skrev under på protestbrevet.

Thomas Hylland Eriksen sammenligner bunadsbesettelsen med maorienes begrep om ’hau’- gavens sjel; noe som knytter tingen tilbake til eieren. Hau vil nemlig hjem til fødestedet, skogen, klanen, til sin herre. Slik knytter man seg også til noe når man bærer nasjonaldrakt. Bunaden blir lokaltilhørighetens hau; fordi sjelen ligger i oppskriften, ikke i selve suppa. Da spiller det ingen rolle om kinesiske sømkunst til og med er bedre enn bestemors.

Hvorfor oppleves menneskelagde gjenstander som vakre eller stygge, spurte Dag O. Hessen - og fant svar i ”Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel”. Svaret var ’geist’; noe som er laget med ånd og innlevelse av noen som lot bygget bli en del av seg selv, mens andre klasket noe sammen på akkord, med sluttsum som eneste tellende kriterium.

Kanskje er ikke bunadene så autentiske som vi vil ha det til. Men bunad på samlebånd høres uansett trist ut – en mcdonaldisering fullstendig blottet for både hau og geist.

Først publisert i Utrop mai 2006.