Spaltet.netCtrl+D

Morgenbladet kronikerer fredag 11. november om en artig debatt som raser i USA. Striden står rundt biologifaget, og spørsmålet er om det skal undervises i skapelsesberetningen som et alternativ til evolusjonsteori. Kreasjonisme har blitt utkledt i vitenskaplig ham og kalles nå ’intelligent design.’

Noam Chomsky kommenterer debatten i dagens Klassekamp. Han skriver at det ikke finnes bevis for et særlig intelligent design på denne kloden. Det flommer derimot over av ting som peker mot et utspekulert, ondsinnet design. Man trenger bare ta en prat med en gjennomsnittlig nabokjerring, åpne en avis eller slå på en hvilken som helst nyhetssending. Paris brenner. Været er på styr. Tidligere barnesoldater forsynes med utstyr til skopuss og settes på gata med ønsker om lykke til på ferden. Det er så mye pine, sult og død rundt oss at det er merkelig at vi i det hele tatt orker å lage nye mennesker.

Samtidig kommer det av og til små drypp som peker i en annen retning. Foreldrene til en tolv år gammel palestiner som ble drept av israelske styrker, ga nylig sønnens hjerte til fienden. Jeg tror ikke det finnes en handling som er vanskeligere, vakrere og mer symbolsk enn denne. Det er nesten så den veier opp for alt som er galt i verden, omtrent som Jesus sin innsats på korset. Selv om ingenting kan bøte på sorgen over å miste et barn, har historien om Ahmad al-Khatibs hjerte minnet oss på at vi mennesker kan ha noe overmenneskelig godt i oss hvis vi vil. Vi trenger ikke Gud, så lenge vi har slike folk.

I følge astrologikyndige nærmer vi oss vannmannens tidsalder. Det er fremdeles 600 år igjen, men etter sigende har vi allerede begynt å merke stjernenes innflytelse. Der fiskens tidsalder, som vi nå er inne i, er preget av dualisme, krig og maktkamp, bringer vannmannen med seg forbrødring. Øst skal møte vest, grensene som omgir nasjoner, religioner, vitenskaper og politiske systemer skal brytes ned for å samles om det som er felles og universelt.

Når det gjelder skapelsesberetninger, evolusjonsteorier og alt som er i mellom, syns jeg historien om vannmannen er god som noen. Dessuten bærer den på gode nyheter, og det trenger vi hvis vi ikke skal ende opp som sure og ubrukelige nihilister. Jeg nominerer Ahmad al-Khatib til vår tids Messias og oppfordrer alle andre til å gjøre en fin ting for noen de ikke liker.