Idiotsikker idiotsekk
Jeg hadde en gang en idiotsekk. Disse har nå reist til glemselens spøppeldynge sammen med Rubicks kube og andre fikse ideer fra fordums tid. De kom i pakker på størrelse med en lommebok, og når man brettet dem ut forvandlet de seg til en sekk, nesten som en transformer, bare ikke like morsom.
Min var grønn. Hver kveld før leggetid pakket jeg idiotsekken full av leker, bilder, sparegris, bøker og andre ting jeg var glad i. På stolen ved senga hang bukse, genser, undertøy, jakke og sko. Jeg skulle ikke komme tomhendt ut av huset i tilfelle brann.
Jeg var et merkelig barn. Jeg leste Hard Asfalt med lommelykt under dyna da jeg var sju og kastet meg deretter lystig over en biografi om Einar Gerhardsen. Jeg gledet meg til å begynne på skolen og elsket å gjøre lekser.
På et tidspunkt forandret alt seg. Ikke slik at jeg har blitt noen inkarnasjon av djevelen, men jeg skulle likevel ønske at jeg kunne være bittelitt mer som jeg var da jeg var sju. Nå er jeg 28 og vet absolutt ingenting om norske statsministre. Er jeg heldig, makter jeg en bok i måneden. Men angsten for brann, den er jeg glad jeg vokste av meg.
Dette synes jeg var vakkert skrevet. Takk for at du deler slike minner med oss. Barndommen er et rart, men veldig fint sted å være. Fint at du har minnene om den som kanskje mange, ihvertfall jeg, nesten hadde glemt.
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/28133
