Spaltet.netCtrl+D

Jeg var seks år og alt jeg ønsket meg av verdslig gods, var en klokke. Jeg hadde ligget i hardtrening og visste akkurat hvordan det hang sammen med stor og liten viser i forhold til barne-tv og friminutt.

 

Lykken stod i taket da jeg våknet på bursdagen min og så mamma sitte på sengekanten med en liten, avlang pakke. Jeg husker den så godt; et rødt og vakkert underverk med blanke visere og gullsting på reima, min enveisbillett til voksenlivet, ansvar og egenrådighet.

 

21 år senere spør bestemor om jeg husker ham jeg fikk klokke av. -Pøh, sier jeg skråsikkert. -Klokken husker jeg godt, og den fikk jeg av mamma. Så forteller hun meg sannheten om bursdagspresangen: En beiler hadde prøvd å sjarmere sin vei til en alenemor med gaver til barnet. Og hun, slett ikke tapt bak en vogn, ga den til meg og latet som ingenting.

 

Noen dager senere møter jeg min mors barndomsvenninne. Jeg minner henne på cup-finaleturene de pleide å ha, og hun ser lurt og litt skyldbetynget på meg. Hun innrømmer at de aldri hadde vært på en eneste fotballkamp, det hele var bare en dekkhistorie for å komme seg på hurratur med jentene. -Jamen jeg fikk jo skjerf fra hver eneste kamp, protesterer jeg. Da betror hun meg at det finnes flere steder som selger fotballskjerf, enn selve stadion. 

 

På den ene siden føler jeg meg snytt fordi jeg har blitt ført bak lyset, levd på en løgn. På den andre siden føler jeg at mamma har gitt meg en post mortem lærdom om kvinner og menn og hvordan man kan tvinne folk rundt fingeren og få det som man vil. Jeg har alltid tenkt det var trist at hun ikke rakk å lære meg noe om voksenlivet, men nå har hun jo på en underlig, litt skrudd måte gjort nettopp det.