Spaltet.netCtrl+D

Jan Åge Torp, mannen som aldri slutter å gi homofobien et ansikt, gir seg nå i kast med en anmeldelse av Brokeback Mountain. Kanskje er ikke en komplett fordomsfri innstilling verken gjennomførbar eller god norm for kulturkritikk, men det er tydelig at Torp ikke en gang har prøvd å skride til verket med blanke ark.

Han anbefaler ingen å se filmen, med mindre de søker å ergre seg over utroskap og perversitet. Videre innrømmer han at filmen er varm og vàr, men at den har en destruktiv agenda, noe som utgjør en relativt snodig kombinasjon i mine øyne; varm, vàr og destruktiv. Når man i det hele tatt kommer seg til å påpeke at en ulykkelig homofil kjærlighetshistorie byr på en dårlig skjult homo-agenda, da har man virkelig nese for paradokser.

At Torp ikke likte filmen er både forventet og forståelig. Det som imidlertid får meg til å rynke på brynene i undring over hvor forskjellige folk kan være, er når han bemerker at en av hans favoritteskuespillere, Anne Hathaway, kjent fra Prinsesse på prøve 1 & 2, spiller en sentral rolle. ”Ingen overraskelse at en sånn homsefilm forsøker å lokke med de beste”, skriver Torp.

Jeg stusser, men får ikke satt ord på min forbauselse før jeg leser om filmen på imdb.com. Der skrives det nemlig at casting-ansvarlig fortalte regissør Ang Lee at Hathaway var teaterskuespiller, av frykt for at tidligere rollevalg skulle motarbeide henne.

For å oppsummere,

 Slik ser kvalitetsbedømming ut i Jan Åge Torps verden:  

 

Tung og tenkende, virkelighetsnær og samfunnsrefsende drama:
Nei takk.
Lett og hjernedød dustefjortiskomedie om en vanlig jentes strabaser da hun oppdager at hun er kronprinsesse av Genovia:
JA!

Smaken er som baken. Noen ganger delt, men i manges tilfelle bare ræva. Dag O. Hessen spurte i en spalte i Klassekampen, ”Hvorfor oppleves menneskelagde gjenstander som vakre eller stygge?” Svaret fant han i Robert Pirsigs bok Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel.

Svaret er geist, skriver Hessen. ”Noe er laget med ånd og innlevelse av noen som lot bygget bli en del av seg selv, mens andre klasket noe sammen på akkord, hvor sluttsummen av produktet var eneste tellende kriterium.”

Så mange av oss blåser i ånd og innlevelse til fordel for å sluke akkordskapt kunst helt og rått. Hvordan skal man kommunisere med mennesker som har fantasi som en dørstokk? Man gjør det vel ikke.

Uansett hva man prøver å si til pastor Torp, vil prinsessen ligge og vake i bakgrunnen, som et altoverskyggende blendverk. Men bak fasaden av ’oppbyggelig og ren familieunderholdning’ som Torp ønsker seg, skjuler det seg mye som han hadde hatt godt av å se.