Bare dosen gjør giften
Vi kjemper en krig mot narkotika. Tusenvis av hærførere er i full gang med å finne opp og administrere passende straffer for fienden. Fotfolket avlytter, anholder, ransaker, arresterer og terroriserer motstanderen. Resten av oss sitter og ser på, tildels fortørnet over det sosiale søplet som fienden består av, tildels medfølende over deres lidelse. Så langt ser det ut som krigen er tapt. Og hvem vinner? En uorganisert og heller slapp gjeng av dophuer.
Når vi snakker om rusmidler, snakker vi gjerne om deres legale status, oftest deres mangel på sådan. Noe annet er svært tabubelagt. Likevel har mennesket ruset seg siden tidenes morgen. Vi liker nemlig å bryte opp hverdagen. Privilegiet ferie er en av våre mest populære moderne oppfinnelser, en institusjon hvor vi dirigerer individuelle utbrudd inn i regulerte, kollektive kanaler. Hvis man reiser hjemmefra for å sove under palmene et par uker, er man ikke en flyktning fra samfunnets orden, man gjør bare noe alle er enige om er godt og nødvendig. Man kan fly høyt med SAS og Norwegian, men ikke med fleinsopp, marihuana eller LSD. Et godt argument for dette tabuet er at rusmidler kan drepe. Det gjør også flymaskiner en gang i blant. Forskjellen ligger i det at piloter har flysertifikat. Men også rus krever en kyndig bruker. Som Parcelus, oppfinneren av laudanum, sa: ”Sola dosis facit venum:” Bare dosen gjør giften.
Vi har umåtelig stor respekt for profesjonene, ikke alltid i deres egenskap av hva de kan, men ofte kun på grunnlag av deres blotte status som profesjonelle. Arbeidsdelingen har gjort oss hjelpeløse. Før kunne alle reparere litt, nå trenger vi rørleggere, elektrikere, snekkere og frisører for den minste oppgave. Når leger skriver ut rusgifter til pasientene sine, kaller vi det medisiner. Legen, som ikke har særlig kompetanse på psykiske sykdommer, kan skrive ut anti-depressiva etter en halvtimes konsultasjon. Han vet en hel del om hvordan pillene virker, men ikke noe nevneverdig om pasientens tilstand.
Når en privatperson ”skriver ut” piller til seg selv, er han derimot en samfunnsfiende, uansett hvor mye spesialisert kunnskap han eventuelt har forsket seg fram til, om rusmidler og om seg selv. Psykiater Peter Breggin sier: Jeg er et barn av 60-årene. Jeg har røyket marihuana og tatt LSD, men jeg har aldri møtt noen stoffselgere så usofistikerte som de man finner blant psykiatere og i den medisinske verden. Aldri har noen sagt som dem: ”Ta dette, det vil kurere dine problemer!”
Det er kanskje ikke rusmidlene i seg selv vi har noe i mot, i så tilfelle hadde vi ikke stått i kø for hverken lykkepiller, viagra, øl eller kaffe. Vi er ikke fremmed for at rusmidler kan gi positive effekter, og vi er ikke prinsipielle motstandere av bruken av rusmidler, vi liker bare best at fagfolk tar seg av administrasjonen.
Den allmenne oppfatningen av rus er også skadelig i seg selv. Vi forbinder rusmidler med to ting: medisin på den ene siden og fest på den andre. For lenge siden, før rus ble allemannseie og hverdagskost, begrenset bruken seg stort sett til rituelle/religiøse anledninger, samt at kunstnere benyttet seg av ulike stoffer som kilde til inspirasjon og kreativitet. I vår tid bruker vi rus som virkelighetsflukt, ikke som en metode til forlengelse av virkeligheten. Det er klart at dette ikke er et sunnhetstegn. Rus er ikke noe alle kan befatte seg med i enhver situasjon. Det hører til de spesielle anledninger og det følger med et tungt ansvar for selvinnsikt og kontroll.
La oss si at du sliter. Hver eneste dag er et helvete, du føler at du ikke har noen ting å se fram til, du lever på vippen mellom liv og død og for det meste av tiden ønsker du ikke å vippe over til den levende siden. Det eneste du vet om som gir deg en liten pause fra kaoset i hodet ditt, er et eller annet magisk stoff. Er det ikke da ganske frekt av oss formyndere og moralske entreprenører å nekte folk dette lille pusterommet, enda så skadelig det kan være for den det gjelder, så lenge vi ikke makter å stille opp med et alternativ? Er det ikke ganske frekt å legge stein til byrden ved å stenge dem inne og dermed også stenge dem ute?
Det offentlige griper i stor grad inn i våre private liv samtidig som det fraskriver seg ansvaret det egentlig burde ha; for den offentlige sfære. Personlig bruk av rusmidler blir gjennomkontrollert, mens helsevesenet forskyves til private hender. Vi må få fokuset vekk fra individuell livsstil og over på kollektive levekår. Per Fugelli, en meget sympatisk professor i sosialmedisin, sier at vi trenger å godta en viss risiko, forsone oss med en smule vold, en dose terror, fem tonn usunnhet og noen russkader. Visjonen om et samfunn som er risikofritt er forkastelig- og farlig. Det er ikke mulig å utrydde all atferd vi ikke liker. Det vi derimot kan gjøre, er å skape et samfunn som gir folk muligheter til å leve.
nok et gjennomtenkt innlegg. takk for det.
I USA er leger faktisk de største brukerne av rusmidler. De tror de vet hva de gjør, så det er ikke farlig for dem. Javisst, ja!
Jeg vet ikke mye om pilotene til SAS eller Norwegian, men jeg vet at mange piloter her i landet flyr høyt på amfetaminer og denslags. Holder dem våkne, sier de. Jeg har også sett mange piloter sove i cockpiten, så kanskje trenger de noe sterkere?
I Huxleys "Brave new world" er jo Superdopet "Suma", det perfekte narkotika, en av selve forutsetningene for det fantastiske samfunnet som beskrives. Det er ikke tåpelig å tro at man trenger en eller annen form for høykvalitets virkelighetsflukt for å takle all fritiden vi har i de priviligertes sfærer. Jeg lurer ofte på om et rusfritt samfunn ville kunne opprettholde seg selv. Men enda finnes ikke det perfekte knark; det er en selvmotsigelse.
Om vi ikke dør av å bruke en eller annen form av rusmidler så er det nok en større risiko at vi dør av å kjøre bil...
Du sier at rusmidler må brukes med omhu og av individer med selvinnsikt. Jeg kom frem til at jeg ikke hadde nok selvinnsikt til å ruse meg. Det kom jeg fram til for lenge siden. Flere år etter det, mange erfaringer rikere, sluttet jeg. Man skulle anta at jeg ikke har vært ruset etter det men det er feil. Jeg er til stadighet ruset og nyter det, men den er trigget av min egen kropp og de sanseintrykkene jeg mottar og jeg vil framheve at jeg hverken driver med strikk hopp eller base hopping, ikke engang skigåing i slakt terreng. Det er litt enkelt å si at rus er et middel til å slappe av, forlenge egen bevissthet osv. Det som ofte ligger i bånn er redselen for at den oppførselen, de tankene og de følelsene en har i seg kun er akseptable i en tilstand frembrakt av rusmidler, eksterne! Drukket, røkt, injisert, sniffet osv. Mennesket er flokkdyr og individuelle forskjeller skaper uro, vi glatter over dette med rus og alle har det bra.... Hvis vi sa ja til den lille forskjellen og tillot oss å danse på bordet kun høye på stemningen, menneskene og musikken, ha redelige one-night stand (det vil si: dette vil jeg virkelig) og deklamere egne dårlige dikt på gatehjørnene og synge høyt på t-banen så hadde vi kommet fra våre ruserfaringer litt mindre mentalt forslått (de som gjør det i dag er til tider de som mottar anbefaling om riktig dose fra de profesjonelle, legene...). Jeg fordømmer ikke rus men hvorfor er det ingen som vil snakke om alternativet: klisjeen: rusa på livet? Det er ikke bare ten sing men det kan være så rått,fantastisk og skremmende en bare vil!! Hvis en tror at den eneste måten en kan få slått ut håret på og tatt den helt ut er å drikke, røyke eller hva en velger så er det ikke så veldig merkelig at det er det en velger å gjøre. Sett mot i folket!
http://app.sprayblogg.no/trackback/ping/50117
